Studiekurs (2026) Kunnskapsløft for bedre svinehelse

Studieenhet 2

Hvordan hindre oppblomstring av smittestoff?

Med eksternt smittevern forsøker vi å hindre at smittestoffer vi ikke har kommer inn til landet/regionen/ din besetning, mens med internt smittevern ønsker vi å forhindre at vanlige smittestoff vi allerede har forårsaker sykdom i besetningen.

God hygiene er en vesentlig faktor i moderne svineproduksjon. Ved regelmessig vask, desinfeksjon og opptørking holdes antall smittestoffer i besetningen på et lavest mulig nivå, og dermed reduserer man risikoen for sykdomsutbrudd samtidig med produksjonsresultatene forbedres generelt.

Seksjonering

Et grunnleggende prinsipp for internt smittevern er seksjonering. I dagens svineproduksjon, hvor hele avdelinger består av smågriser eller slaktegriser, samles mange immunologisk umodne dyr. Disse dyrene har ofte et noe svakere immunforsvar enn purker og kan bli lettere syke. Ved sykdom vil de utskille store mengder smittestoff, noe som kan føre til at mer robuste naboindivider også blir infisert. Ved blanding av dyr, spesielt yngre individer øker man risikoen ytterligere, da disse er spesielt sårbare.

For å redusere smittepresset bør man unngå blanding av gris i ulik alder og praktisere seksjonert drift med puljevis håndtering. Alle griser skal flyttes fra føde-, smågris- og slaktegrisavdelingene når avdelingen tømmes, og det skal ikke tilbakeføres dyr til avdelinger med yngre individer.

Daglig renhold

I det daglige stellet er hygiene viktig for å begrense smittepresset innad i bingen og imellom bingene og avdelingene. Møkk inneholder bakterier som kan gjøre dyrene syke hvis det ikke holdes rent. Rengjør drikkekar og fôrtroer daglig for å hindre bakterieoppblomstring. Hygiene i fôringsanlegg er også viktig med tanke på at man kan få muggdannelse på gamle fôrrester som henger fast i for eksempel i fôrsilo, nedslippsrør, blande- og restvannstanker. Man bør ha egne skraper, koster osv til hver enkelt avdeling.

Vasking

Generelt bør vasking være fast rutine mellom hvert innsett av dyr.

En god vaskeprosedyre består av følgende punkter:

1) Tørrengjøring
Skraping og fjerning av strø og møkk.

2) Bløtlegging
Bløtlegging skal bidra til å løse opp deler av møkka, og forkorte arbeidstiden til grovvasken. Bløtlegg med rent kaldt vann i minst 3,5 timer slik at fuktigheten trenger inn i all møkka som skal fjernes. Ikke bruk uforholdsmessig lang tid til bløtlegging, dersom det går på bekostning av opptørkingstid etter vasking.

3) Grovrengjøring
Grovspyling med høytrykksvasker eller vaskerobot. Grovvasken kan gjøres med kaldt eller lunkent vann. Her gjelder det å bruke mye vann, og vaske grundig slik at det meste av synlig møkk fjernes.

4) Såpevask
Såpe løser opp biofilm, fett og annen skitt som er festet på overflatene i fjøset. Legg såpeoppløsning utover alle flater som skal rengjøres – gulv, vegger, tak og innredning. Begynn øverst og jobb deg nedover. Det er viktig at såpeoppløsningen har riktig konsentrasjon. Er det for lite såpe vil såpen forbrukes av de organiske restene som er igjen etter grovvasken og effekten uteblir. Er såpeblandingen for sterk vil den aldri slutte å skumme når den skal skylles vekk. Velg gjerne skum- eller gelebaserte såper som ligger og bløtgjør lengre, uten å tørke inn.

5) Skylling
Såpeoppløsningen skal virke i ca. 15 minutter, før man vasker over med høytrykkspyler til all synlig skitt er borte. Avslutt med en siste skylling med vann ved lavt trykk slik at alle rester fjernes. Det blir ikke rent nok uten bruk av såpe. Rene overflater er svært viktig om det skal desinfiseres etter vask.

Ikke glem gjødselrennene. Disse skal tømmes så godt det lar seg gjøre og for å hindre flueklekking skal det has i vann før ny gris settes inn i avdelinga.

Bruk såpe!

I en binge tømt for gris ligger det igjen gjødsel, strø og gamle fôrrester, i tillegg til store mengder forskjellige bakterier. Gjødsla og fôrrestene består av fett, protein og karbohydrater – altså rikelig med næringsstoff for bakteriene. Uten bruk av såpe får du ikke fjernet nok av fettstoffer, proteiner og mikroorganismer som sitter igjen i belegget, biofilmen, som sitter klistret på gulv, vegger og innredning. Fett er lite løselig i vann med mindre temperaturen er så høy at det blir flytende. Med høye vanntemperaturer (over 50 grader), vil proteinene i belegget koagulere og brenne seg fast på overflatene. Om dette skjer blir det igjen store mengder protein og fett på overflatene som blir næring til de gjenværende bakteriene som vil oppformere seg på nytt.

Såpe vil være fettløselig, og binder vann og fettstoffer kjemisk sammen slik at en større del av fettet lar seg fjerne. Med bruk av såpe blir det dermed mye renere etter vask, og i tillegg blir vaskejobben enklere og raskere når såpestoffene gjør store deler av arbeidet.

Husk verneutstyr!

Lufta i fjøset vil være mettet med vanndamp og inneholde organiske partikler som er skadelige å få i seg, så bruk en maske som filtrerer ut fine partikler.

Vaskemidler og desinfeksjonsmidler kan være irriterende og etsende så bruk regntøy, hansker og briller

Bruk «plastposemetoden» for å sjekke om det er tørt!

Lurer du på om det er tørt nok til å sette inn dyr, så legg en plastpose på gulvet. Dersom betongen er tydelig fuktig under plastposen etter en halvtimes tid er det ikke tørt nok.

Desinfeksjon

Normalt vil korrekt vask, opptørking og tomtid beskytte godt mot smitte mellom innsett i avdelingene. Ved sykdomsutbrudd eller økning i sykdomsproblemer/anmerkninger på slakt kan det være nødvendig å bruke desinfeksjonsmiddel i tillegg. Desinfeksjonsmidler dreper smittestoffer, men organisk materiale svekker effekten, så grundig rengjøring må alltid gjøres før desinfisering.

Opptørking

Smittestoff må ha en viss fuktighet for å overleve og formere seg, mens opptørking gjør at de gradvis dør ut. Grundig opptørking er en helt sentral del av rengjørelsesprosessen både for å ødelegge levevilkårene for svært mange mikroorganismer. Det er også viktig å tilstrebe god opptørking fordi rått og fuktig miljø virker svært negativt på dyras motstandskraft og vil kunne bidra til at det lettere oppstår sjukdom hos de nyinnsatte dyra. Fem dagers tomtid etter vask er en god tommelfingerregel. Tomtida kan reduseres dersom overflatene er tette og vannavstøtende. Økt temperatur i rommet (bruk gjerne varmekanon) og økt ventilasjon bidrar til å redusere tørketida.

Klima

En siste viktig del (som mange glemmer) når det gjelder internt smittevern er klima, særlig gjennom temperaturregulering og ventilasjon. Dersom temperaturen er for lav ved innsetting av avvenningsgris i en avdeling, eller smågris i en slaktegrisavdeling, kan dette øke risikoen for luftveis- og tarmlidelser hos dyrene. Ugunstige forhold som trekk, utilstrekkelig ventilasjon på grunn av mangelfullt anlegg, eller manglende fyring vinterstid—noe som påvirker ventilasjonsprosessen—kan ytterligere forsterke faren for luftveissykdommer. Mange er ofte oppmerksomme på temperatur og trekk, men det er også viktig å huske på riktig luftskifte (at luftmengden som skiftes ut daglig er tilstrekkelig).

Immunitet og vaksinasjon

Immunitet

Immunitet betyr at man ikke blir syk etter å ha blitt smittet av en mikroorganisme. Vi skiller gjerne mellom medfødt immunitet og ervervet immunitet:

Medfødt immunitet er for eksempel hud, hår og slimhinner som er en barriere mot mikrober. Magesyre, slim og celler som tar opp mikrober hører også til her, men dette immunforsvaret virker ikke direkte på spesifikke smittestoff.

Ervervet immunitet betyr at kroppen har utviklet antistoffer mot bestemte smittestoffer, noe som hjelper immuncellene å oppdage infeksjoner. Antistoffer kan overføres passivt gjennom råmelk til nyfødte, eller dyret kan produsere dem selv. Når kroppen lager egne antistoffer, tas mikroorganismene opp av spesielle celler som så produserer antistoffene. Noen ganger klarer ikke kroppen å bekjempe infeksjonen i tide, og det kan føre til døden. Dersom infeksjonen stoppes, dannes hukommelsesceller. Disse gjør at neste gang kroppen møter samme mikroorganisme, skjer immunresponsen mye raskere og mer effektivt enn første gang. Dette er prinsippet bak vaksinering.

Den viktige råmelka

Grisunger får ikke immunstoffer fra moren gjennom morkaken. De er født uten et spesifikt immunforsvar, og må få antistoffer fra råmelk for å kunne beskytte seg mot sykdommer. Grisungene kan ta opp antistoffer fra råmelken gjennom tarmen det første døgnet, spesielt i løpet av de første 12 timene. Denne evnen svekkes mye etter 24 timer, men hos grisunger som har fått lite melk i starten, kan opptaket vare litt lenger – opptil to døgn.

Råmelka inneholder tre typer immunstoffer: IgG, IgM og IgA. I løpet av de første timene og dagene etter fødselen dominerer IgM og IgG i råmelken. Etter omtrent tre dager og fram til avvenning er det mest IgA igjen. IgG og IgM tas opp i blodet via tarmen, mens IgA virker lokalt i tarmslimhinnen.

Siden nyfødte grisunger ikke har vært utsatt for smittestoffer i miljøet, er de helt avhengige av immunstoffene i råmelka. Det er derfor svært viktig at de får tilgang til råmelk umiddelbart etter fødselen.

De første ukene er grisungenes immunforsvar basert på antistoffene fra råmelka. Gradvis utvikler de sitt eget forsvar, enten som respons på miljøet eller ved vaksinering. Det tar 7–10 dager etter kontakt med et smittestoff før grisen selv produserer egne antistoffer. Etter hvert brukes antistoffene fra råmelka opp, og ved avvenning er det lite igjen – da må grisungene ha begynt å bygge sitt eget immunforsvar, men det er ennå ikke fullt utviklet. Dette gjør dem ekstra sårbare for infeksjoner.

Gjennom hele dieperioden inneholder purkemelka IgA, som beskytter tarmen lokalt, men denne beskyttelsen forsvinner raskt etter avvenning. Derfor er det spesielt viktig å sørge for godt stell og rene, varme omgivelser i denne fasen.

Enkelte antistoffer fra purka varer lengre i kroppen, for eksempel mot parvovirus. Derfor vaksineres ikke ungpurker mot parvo før de er rundt seks måneder gamle.

Vaksinasjon

Formålet med vaksiner er å beskytte kroppen mot infeksjoner. Vaksiner inneholder enten svekkede smittestoffer eller bakterietoksiner, som gir en kontrollert infeksjon uten at dyret blir sykt. Dette gjør at kroppen kan kjenne igjen smittestoffet senere og raskt forsvare seg, slik at dyret ikke blir sykt.

For at vaksinene skal virke er det viktig at disse blir gitt på riktig tidspunkt slik at dyret har immunitet før det blir utsatt for infeksjon. Om det er en infeksjon som rammer smågris må vaksinen være satt før avvenning. Dersom vaksinen er ment å virke gjennom råmelka for å beskytte spedgrisen så vaksinerer vi purkene et par uker før grising slik at det blir høyest mulig nivå av antistoffer i råmelka.

Noen vaksiner krever grunnvaksinering og et eksempel på dette er e-coli diare hos spedgris. Ungpurkene må vaksineres to ganger fordi immunsvaret på den første vaksinen ikke er like sterkt som etter den andre. For å få best mulig immunsvar hos purka så vaksineres disse derfor to ganger med noen ukers mellomrom. Neste drektighet trenger en bare å revaksinere da purka allerede har vært utsatt for vaksinen.

SPF

Hva er SPF?

SPF står for spesifikk patogenfri og er den høyeste helsestatusen på gris i Norge. SPF griser er fri for smittestoff som fører til skabb, nysesjuke, dysenteri, smittsom grisehoste, smittsom lunge og brysthinnebetennelse (APP). I praksis er hovedforskjellen på SPF og konvensjonelle besetninger at SPF er fri for APP- bakterien som gir smittsom lunge- og brysthinnebetennelse. SPF gir en friskere gris, mindre medisinering og arbeid med å følge opp og behandle sjuke griser og bedre dyrevelferd. Med mindre smittepress og fravær av APP gir det høyere tilvekst og lavere fôrforbruk hos smågris, slaktegris, spedgris og purker. Dette reduserer fôrkostanden som er den største variable kostnaden i svineproduksjonen. Undersøkelser viser at etter omlegging til SPF var 3 uker gammel spedgris 310 gram tyngre enn konvensjonell gris på samme alder så det tyder på bedre melkeproduksjonen hos purker og tilvekst hos spedgris etter omlegging til SPF. Det er altså positive effekter også i purkebesetninger.

Ved overgang til SPF selges/slaktes alle dyr i eksiterende besetning, huset gjøres grundig rent og desinfiseres og det settes inn nye SPF-livdyr etter en tomperiode på minst tre uker. Overgang til SPF krever god planlegging og en saneringsplan som settes opp av rådgiver i slakteri eller SPF-prosjekter.

Smittebeskyttelse i SPF-besetninger

Smittebeskyttelse i SPF er ikke så annerledes enn i en vanlig grisebesetning, men det er ulike krav avhengig av hva slags besetning man er. Som i alle andre besetninger skal det brukes smittesluse med håndvask, skifte til besetningens klær og sko. Besetningens egne folk trenger ikke dusje seg inn hver gang, men bør gjøre det dersom de har vært fra gården, ute blant folk eller truffet andre dyr.

Bruksbesetninger: Smitteslusa trenger ikke å ha dusj, men bør ha dette. Besøkende trenger nødvendigvis ikke å dusje seg inn, men det anbefales at de som har vært i kontakt med andre griser de siste 72 timene gjør dette. Om besetningen ikke har dusj må besøkene komme nyvasket, ha på seg rene klær ved ankomst, bruke smitteslusa med håndvask og skifte til besetningens klær og sko. I alle besetninger, både SPF og konvensjonelle, anbefales det at besøkende tar på seg hansker, hodeplagg og munnbind for å unngå smitte av MRSA.

Avlsbesetninger: Avlsbesetningene har strengere krav til smittebeskyttelse og smittesluse. Smitteslusa skal ha dusj, alle besøkende skal dusje seg inn, bruke besetningens klær og sko fra innerst til ytterst, ta på seg hansker, hodeplagg og munnbind.

Utegris og helse

Ved hold av utegris skal man ha samme fokus som på gris som holdes inne samt noen ekstra fokusområder. En gris som holdes ute kan ikke flykte fra hete, kulde, sult eller tørst og det er røkters ansvar å tilrettelegge for grisen.

Viktige hensyn å ta ved hold av utegris:

Utegris utsettes for større klimatiske påvirkninger i form av kulde, sol og regn og må derfor alltid ha tilgang til egna trekkfrie, tørre skjul/hytter/hus samt muligheter til å kjøle seg ned.
Området som velges må være stort nok, det skal være plass til at grisen kan ligge tørt, ha et eget sted for gjødsling og et annet der de får mat. Grisen må også ha tilgang til skygge og gjørmebad.
Ikke plasser husene nederst i en forsenkning da grisen graver og det blir gjørmehull. All gris skal ha varmt og tørt liggeunderlag så det må tildeles nok halm. Husk nok takhøyde og mange nok kvadrat. Er det harde værforhold, risikerer man at alle grisene legger seg inn og da kan det bli dårlig luft og lungesykdom hvis luftkvaliteten er dårlig/for lite kubikk luft per gris.
Vend husene slik at vinden ikke står rett inn både for å unngå trekk og fordi grisen ikke liker å gå rett ut i vinden.
Grisen må få fri fôring av kraftfôr. Gras, røtter etc vil bare gi grisen en brøkdel av hva den trenger og regnes ikke med som fôr. Man må beregne én fôringsplass per 4-5 griser ved fri tilgang til fôr.
Grisen skal ha tilgang på friskt vann til enhver tid. Det anbefales flottør-kar (drikkekar) som må sjekkes daglig og jord/planterester fjernes. Det kan også settes opp drikkenipler i forskjellige høyder, slik at grisen rekker opp etter som den vokser.
Det anbefales å ha dobbelt gjerde (minst 1-1,5 meter mellom gjerdene) for å holde besøkende og villsvin unna grisen. Det ene gjerdet bør være elektrisk og ha mer enn to tråder.
Hvis grisen har lært seg å frykte strømgjerdet går den ikke over dette området etter at tråden er tatt ned. Før grisen skal hentes av slaktebil må den læres opp til å gå inn i en liten innhegning med mat, slik at dyrebilsjåføren ikke må bruke uforholdsmessig lang tid på å hente grisene. Slaktebilen skal ikke i direkte kontakt med bruksarealet til grisen.
Uteområdet bør roteres hvert år for å minske smittepress fra rødsjuke og spolorm. Er det ikke hyppig skifte av område bør grisene behandles mot spolorm 6 uker etter at grisene er satt ut.
Smågris som selges som utegris må vaksineres. Vaksinering må avtales i god tid før kjøp av grisen. Grisene bør vaksineres mot rødsjuke én gang før de selges ved 10 ukers alder og helst minst en uke før de sendes. Kjøper må vaksinere på nytt fire uker etter første sprøyte. Settes det ut uvaksinert gris så må man vaksinere med en gang.
Hvis man skal drive med utegris i vinterhalvåret, må man ta noen ekstra hensyn. Fôret må beskyttes mot fuktighet og snø, og det må være frostfrie drikkekar. Man må unngå telehiv og issvuller rundt husene. Grisene må kunne bevege seg mellom der de hviler og der de skal spise/drikke uten å måtte vasse i is og gjørme. Man må bruke mye halm i et slikt driftsopplegg. Det kan være lurt å kontakte produsenter som driver med helårs frilandsgris for å få veiledning og råd.

DISKUSJONSOPPGAVER - STUDIEENHET 2

1. Seksjonering som smitteverntiltak
Diskuter hvorfor aldersblanding øker smittepresset, og hvordan seksjonert drift kan redusere risikoen.

2. Vaskeprosedyren – hva er kritisk?
Hvilke trinn i vaskeprosessen er mest avgjørende for å redusere smittestoffer, og hvorfor? Diskuter hvordan dere gjør det i deres besetninger

3. Immunitet og råmelk
Hvorfor er råmelk så viktig for grisungers immunforsvar, og hva skjer hvis de får for lite? Hvordan kan man sikre at alle grisunger får nok råmelk?

4. SPF-status – fordeler og utfordringer
Hva er de største fordelene med en SPF-besetning og hvilke praktiske utfordringer kan oppstå ved overgang til SPF?

Avl for redusert rånesmak

Androstenon og skatol er begge arvelige komponenter, så avl for lavere nivåer av rånesmak i grisene er mulig og er en langsiktig løsning på rånesmaksproblematikken. Rånesmak er nå implementert i avlsmålet til norsk landsvin og duroc.

Grunnene til at dette ikke har blitt gjort tidligere, er usikkerhet rundt hvordan en seleksjon vil påvirke reproduksjonsegenskaper samt mangel på tilfredsstillende målemetoder.

Androstenon

Androstenon er et feromon som produseres i testikkel i samme biokjemiske reaksjonsvei som testosteron og østrogen. Androstenon fraktes med blod til spyttkjertlene der det fungerer som et duftstoff som bidrar til å aktivere stårefleksen hos purka. Det er dog et fettløselig steroid og for høy produksjon og/eller for dårlig nedbryting fører til at androstenon lagres i fettvev. For høye nivåer i fett gir rånesmak. Nivå av androstenon er sterkt påvirket av genetiske faktorer. 

Skatol

Skatol er et metabolsk produkt av aminosyren tryptofan som absorberes fra tarm og brytes ned i lever. Nivå av skatol er også påvirket av genetikk, men kan til en viss grad reguleres av miljømessige faktorer. Skatol er ett betydelig større problem hos råner enn hos purker fordi androstenon hemmer nedbryting av skatol slik at det lagres i fettvev.  

Innsamling av data

I prosjektet BoarPPM ble det tatt prøver av nedskjærte halvsøsken til avlsrånene, og androstenon og skatol på disse ble analysert ved hormonlaboratoriet på NMBU Adamstuen. Dette gir sikre målinger på rånesmak som kan brukes i beregning av arvegrader og korrelasjoner til andre egenskaper. 

Videre har det vært ett annet prosjekt, finansiert av Innovasjon Norge, der vi testet den sensoriske (lukt-test) metoden «Human Nose Score». Denne er betydelig mindre nøyaktig enn kjemiske analyser og er heller ikke objektiv, men den er billig og kjapp og har gitt verdifulle fenotyper til bruk i avlsarbeidet. 

Resultater

Både egne analyser og andre publiserte studier konkluderer med at det ikke er noen store negative genetiske korrelasjoner til andre egenskaper ved seleksjon for lavere rånesmak. Med fenotypene innsamlet i prosjektene som grunnlag, har rånesmak derfor blitt implementert i avlsmålene for landsvin og duroc. For øyeblikket tas det kjemiske målinger på et utvalg av slektninger til avlsrånene for å sikre oppdaterte fenotyper. Selv uten direkte registreringer på avlsrånene så forventer vi en reduksjon i nivået av rånesmak framover ved hjelp av genetisk seleksjon. 

Suksess i Nederland

I Nederland har Topigs Norsvin hatt stor suksess med avl for lavere rånesmak og har iløpet av de siste ti årene klart å redusere nivå av rånesmak med over 50 prosent i sine raser. 

Noe av årsaken til denne suksessen ligger i at de har brukt fettbiopsier fra avlsrånene for å sikre målinger til effektiv avl. Dette har imidlertid så langt ikke vært tillatt i Norge.