Studiekurs (2022) Reproduksjon

Studieenhet 3

Fôring av ungpurker

Riktig fôring i oppdrettsperidoen legger grunnlaget for holdbare og produktive purker i flere laktasjoner, noe som både er god dyrevelferd og god økonomi. Riktig fôring bidrar til puljer med jevn størrelse, god mage- og tarmhelse, sterke bein og gode klauver, samt generelt god helsestatus. 

Av: Kathrine Lunde, Norgesfôr
Kathrine Lunde, Norgesfôr

Valg av fôrtype og fôrkurve 
Velg et fôr tilpasset ungpurker, ungpurkene skal ikke fôres som slaktegris. Slaktegrisfôr er laget for maksimal tilvekst, og fremmer kjøtt- heller enn fettavleiring. I tillegg har slaktegrisfôr for lavt innhold av fiber, vitaminer og mineraler som er viktig for holdbare og produktive dyr.  

Generelt anbefaler vi en kombinasjon av die- og drektighetsfôr, med en gradvis overgang fra die- til drektighetsfôr ved 18 ukers alder. Dette for å bremse tilveksten, og for å avleire mer spekk. Drektighetsfôr inneholder mer fiber og energi, samt mindre protein sammenlignet med diefôr, og favoriserer derfor ryggspekk fremfor muskeltilvekst. Tilstrekkelig ryggspekk gjør at ungpurkene viser god brunst og er lettere å få drektig.  

Frem til purkene er 60-70 kg anbefales tilnærmet appetitt for å unngå utfordringer med f.eks. halebiting, deretter bør man over på mer restriktiv fôring for å bremse tilveksten. Det anbefales en moderat tilvekst, på rundt 700-900 g/dag, fra 65 kg og frem til inseminering.  

Ved restriktiv fôring av ungpurker anbefales det min. 3 fôringer per dag, og det er viktig å sikre at alle purkene kan spise samtidig. Det er også viktig med nok fiber slik at purkene blir mette og fornøyde. Til ungpurker som fôres etter appetitt i hele oppdrettsperioden et det viktig med et fiberrikt fôr med lavt proteininnhold etter 60-70 kg, slik at purkene ikke vokser for fort og blir for store ved inseminering.  

Kontroll av fôringsstrategi 
Spekkmåling er et nyttig verktøy for å kontrollere at fôringsstrategien gir ønskede resultater i besetningen. Spekkmål ungpurkene ved første brunst og gjør eventuelt justeringer i fôringsstrategi til neste pulje. Anbefalt ryggspekk ved første brunst er 12-14 mm. Dagens genetikk er avlet for muskeltilvekst, og generelt ser vi at ungpurkene har for lite spekk ved første brunst. Ryggspekket kan økes ved en reduksjon av protein i fôret, samtidig som den daglig energitildeling i vektintervallet 100-130 kg økes.  

Hold vurdering kan også benyttes, men er mindre presis enn spekkmåling da det sier lite om forholdet mellom muskel og spekk.

Flushing 
Flushing vil si at man øker energitildelingen i minst syv dager før forventet inseminnering for å bedre størrelse og jevnhet på eggene som løsner. Økt energitildeling kan gjøres ved å øke fôrmengden eller ved bruk av tilskudd.  

Flushing med kraftfôr betyr fôring etter appetitt. Appetittfôring krever flere  tildelinger, gjerne 3–4 ganger per dag. Bruk et fôr med høyt energiinnhold, f.eks. smågris-  eller diefôr.  

Man kan også flushe med druesukker. 150 g druesukker per purke/dag har i forsøk gitt høyere og jevnere fødselsvekt på grisungene. Druesukker kan gjerne gis sammen med tilskudd av vitaminer og mineraler, som er positivt for reproduksjonen.  

Holdbare purker krever god mage- og tarmhelse  
God mage- og tarmhelse er viktig for dyrevelferd, trivsel og produktivitet. Og er en avgjørende faktor for å oppnå holdbare purker. God mage- og tarmhelse bidrar i tillegg til å redusere halebiting og annen uønsket adferd. Det er flere faktorer som påvirker mage- og tarmhelse hos purkene, blant annet fôrets innhold og struktur, antall fôrtildelinger og purkas inntak av fiber.  

Roesnitter er en god kilde til fordøyelig fiber, og har flere positive egenskaper. Roesnittene sveller i magen og gir økt metthetsfølelse, noe som er spesielt viktig ved restriktiv fôring i oppdrettsperioden. Det gir også økt fysisk magevolum, noe som er viktig for ungpurkenes evne til høyt fôropptak i dieperioden. Roesnitter kan utgjøre for eksempel 10 % av rasjonen.  

Grovfôr bidrar til god fordøyelse, reduserer forekomsten av magesår og er et godt rote- og aktivitetsmateriale.  Tildel grovfôr flere ganger per dag, og la purkene få etter appetitt.  

Vann  
Vann er nødvendig for normale kroppsfunksjoner, og er avgjørende for god tilvekst, produksjon, helse og dyrevelferd. Ungpurkene trenger 2,5-4,0 x fôropptaket, og for lite vann gir redusert fôropptak. Det er viktig å sjekke nipler og hastighet jevnlig, niplene bør gi min 4 l/min. 

Fôring i drektighet og dietid

Riktig fôring er viktig for å oppnå holdbare purker. Det er også avgjørende for god melkeproduksjon, kulltilvekst og fruktbarhet. 

Av: Kathrine Lunde, Norgesfôr

I dieperioden skal fôringen sikre god melkeproduksjon og minst mulig tap av purkas kroppsreserver. Etter avvenning skal fôringen sikre at purkene kommer i god brunst raskest mulig, og etter inseminering skal fôringen sikre implantasjon og tilvekst av fostrene, samtidig som purkas hold skal reetableres.  

Fôrtype og fôrkurve i drektighetsperioden  
For optimal fôring av drektige purker anbefales bruk av et drektighetsfôr, da drektige purker har et svært forskjellig næringsbehov sammenlignet med diegivende. Drektighetsfôr har et moderat innhold av energi og protein, og et høyt innhold av fiber. Fiber bidrar til god mage- og tarmhelse, gir økt metthetsfølelse og økt evne til fôropptak i dieperioden. Hvis man bruker diefôr i drektighetsperioden er det viktig å supplere med ekstra fiber, f.eks. roesnitter.  

Drektighetsperioden deles i 3 ulike faser. Første del av drektigheten bør brukes til å fôre purkene tilbake til riktig hold. Deretter kommer en periode med vedlikeholdsfôring, før det igjen er behov for økt fôring for å dekke behovet til fostertilvekst og jurutvikling. Ved avvenning er det viktig å gruppere purkene etter hold, og bruke ulike fôrkruver til de ulike gruppene slik at purkas hold raskest mulig reetableres. Den daglige fôrmengden må aldri komme under purkas vedlikeholdsbehov, da påvirkes fostertilveksten negativt. Ved bruk av fôr med høyt fiberinnhold trenger man ikke redusere fôrstyrken frem mot grising. 

Overgangsfôring  
Overgangen fra siste del av drektighet til dietid er en avgjørende periode for purka. Purka forbereder seg på fødsel og produksjon av råmelk, og energibehovet øker. En tredjedel av fostertilveksten skjer også de siste 10 dagene før grising. Bruk av fordøyelig fiber, f.eks. roesnitter, er positivt i denne perioden. Fordøyelig fiber bruker lengre tid gjennom fordøyelsessystemet og bidrar med langvarig energi, som sikrer at purka ikke går tom for energi i en viktig fase. Fordøyelig fiber bidrar også til økt råmelkproduksjon, forhindrer forstoppelse og forkorter grisingslengden.  

Forskning viser en klar sammenheng mellom fôringsfrekvens, grisingslengde og antall dødfødte. Dersom det er lenge siden siste fôring når grisingen starter er det større sannsynlighet for at purka går tom for energi, at grisingslengden øker og at det blir flere dødfødte. Frem mot grising anbefaler vi derfor 3 fôringer per dag, gjerne med en blanding av drektighets- og diefôr, for å minimere tiden fra siste fôring og frem til grisingen starter.  

Fôrtype og -kurve i dietid 
Diefôr anbefales i hele dieperioden. Et god egnet diefôr kjennetegnes av et høyt innhold av energi, protein og vitaminer og mineraler. Dette bidrar til riktig melkesammensetning og høy produksjon, samtidig som det motvirker at purka tærer for mye på egne kroppsreserver. Diefôr inneholder også noe fiber for god mage- og tarmhelse, men vesentlig mindre enn drektigfôret.  

For å sikre høyt fôropptak anbefaler vi 3-4 fôringer per dag. Hvis troa ikke er tom innen 30 min. må den tømmes før neste fôring. Purker som legger igjen fôr må nedjusteres for å unngå at de blir matleie. Dersom purka slutter å spise kan man kutte ut et måltid, eller bytte ut med et annet smakelig fôr (f.eks. smågrisfôr). 

I opptrappingsfasen anbefaler vi generelt å øke med 0,5 FEn/dag for eldre purker og 0,4 FEn/dag for ungpurker. Ta gjerne en pause på noen dager når purkene har nådd 9 FEn før opptrappingen fortsetter. Tynne purker kan fôres etter appetitt fra dag 7. Følg godt med på purkene for å unngå at de blir matleie.  

Generelt kan man si at purkene skal ha 3 FEn per dag, i tillegg til 0,5 FEn per smågris. Og så er det viktig å huske å justere opp for mengden smågrisene spiser med purka de siste ukene. På slutten av dieperioden kan smågrisene spise opp mot 0,5 FEn/gris/dag.  

Kontroll av fôringsstrategi  
Spekkmåling er et nyttig verktøy for å kontrollere at fôringsstrategien gir ønskede resultater i besetningen. Ved oppstart med spekkmåling anbefaler vi at man spekkmåler før grising og ved avvenning i flere puljer. Når man ser at fôringsstrategien fungerer kan man måle f.eks. hver tredje pulje for å se om det er behov for justeringer.  

Før grising bør purkene ha et spekkmål på 15-16 mm, og purkene bør ikke tape mer enn 5 mm i løpet av dieperioden. Et stort holdtap i dieperioden øker risikoen for reproduksjonsproblemer i neste syklus, i form av flere dager fra avvenning til inseminering, færre løsnende egg og en lavere fosteroverlevelse. 

Holdvurdering kan også benyttes, men er mindre presis enn spekkmåling, da det ofte sier lite om forholdet mellom muskel og spekk. 

Spekkmåling er et nyttig verktøy for å kontrollere at fôringsstrategien gir ønskede resultater i besetningen.

Flushing  
Flushing vil si at man øker energitildelingen i perioden fra avvenning til bedekning for å bedre størrelse og jevnhet på eggene som løsner. Økt energitildeling kan gjøres enten ved å øke fôrmengden eller ved bruk av tilskudd.  

Flushing med kraftfôr betyr at purkene får fôr etter appetitt. Appetittfôring krever flere  tildelinger, gjerne 3–4 ganger per dag. Bruk et fôr med høyt energiinnhold, feks smågris  eller diefôr.  

Man kan også flushe med druesukker. 150 g druesukker per purke per dag har i forsøk gitt høyere og jevnere fødselsvekt på grisungene. Druesukker kan gjerne gis sammen med tilskudd av vitaminer og mineraler,som er positivt for reproduksjonen.  

Holdbare purker krever god mage- og tarmhelse  
God mage- og tarmhelse er viktig for dyrevelferd, trivsel og produktivitet. Og er en avgjørende faktor for å oppnå holdbare purker.  Det er flere faktorer som påvirker mage- og tarmhelse hos purkene, blant annet fôrets innhold og struktur, antall fôrtildelinger og purkas inntak av fiber.  

Roesnitter er en god kilde til fordøyelig fiber, og har flere positive egenskaper. Roesnittene sveller i magen og gir økt metthetsfølelse, noe som er spesielt viktig ved restriktiv fôring i drektighetsperioden. Det gir også økt fysisk magevolum, noe som er viktig for purkenes evne til høyt fôropptak i dieperioden.  Drektighetsfôr inneholder roesnitter, men man kan også tildele roesnitter på gulvet som rote- og aktivitetsmateriale. Roesnitter kan utgjøre for eksempel 10 % av rasjonen.  

Grovfôr bidrar til god fordøyelse, reduserer forekomsten av magesår og er et godt rote- og aktivitetsmateriale. Tildel grovfôr flere ganger per dag, og la purkene få etter appetitt.  

Vann 
Vann er nødvendig for normale kroppsfunksjoner, og er avgjørende for god tilvekst, produksjon, helse og dyrevelferd. Ei diegivende purke drikker opp til 35- 50 l vann per dag, for lite vann resulterer i redusert i fôropptak. Vann er viktig for melkeproduksjon, 1 l melk krever 4 l vann. Det viktig å sjekke nipler og hastighet jevnlig. Niplene bør gi min. 6 l/min. 

Hvordan kontrollere omløp og drektighet hos purker?

Gode rutiner og metoder for å avdekke purker som løper om eller er tomme etter bedekning er viktig. Oppdages disse kan de bedekkes på nytt eller utrangeres, og eventuelt erstattes av innkjøpte drektige purker 

Av: Oscar J. Brundtland, Furuseth Slakteri

Tidspunkt for omløpskontroll 
Kontroll av omløp bør gjøres i fra 18 – 24 dager etter bedekning. Det er ikke nødvendigvis akkurat 21 dager mellom hver brunst, så det er viktig å følge med i denne perioden. Kommer purka i ny brunst i denne tiden så har hun ikke tatt seg, og vi kaller det et omløp. Dersom purka kommer i ny brunst ca. 28 dager etter bedekning, så har hun normalt tatt seg, men kastet fosterene. Det kan ha flere årsaker, men stress, dårlig hold, infeksjon osv. er ofte årsaker til dette. Dersom flere purker har omløp, eller kasting, så må årsaken finnes raskt. Kontakt veterinær og rådgiver i slike tilfeller. 

Gjennomføring av omløpskontroll – hva er det vi ser/hører etter 
Det kan være flere tegn til omløp og vi ser etter om: 

  • Vulva er rød og hoven 
  • Sliming
  • Purka rir, eller lar andre ri på seg 
  • Er urolig 
  • Viser interesse for rånen 

Purker som løper om viser altså normale tegn til brunst. Det er effektivt å ta med råne på kontroll runden. Han plukker effektivt ut purker med som er i ferd med å komme i brunst, også de med så svake tegn til brunst at de kan være vanskelig å oppdage. 

Tidspunkt for drektighetskontroll 
Drektighetskontroll kan utføres i fra 26 dager etter bedekning. Det er mulig å kontrollere noe før dette også, men da er resultatet mer usikkert. 

Gjennomføring av drektighetskontroll – ulike metoder 
De mest brukte metodene for drektighetstest er med Doppler – lytte apparat eller ultralyd skanner. 

Doppler apparatet måler blodstrømmen i de store blodkarene til bør, navlestreng og fosterets hjerte. Dette er et lytteapparat, og det er viktig at purka er rolig under testingen. Dersom purka er urolig vil det gi sterke skrapelyder som forstyrrer fosterlyden. Er purka i brunst, så er det aktivitet i samme blodkar, og det kan være vanskelig å skille mellom lyden av brunst eller drektighet. Dette krever erfaring. 

Ultralyd skanner viser fosterblærene på skjerm, og er en raskere og sikrere måte å teste purkene på. Man er heller ikke så avhengig av at purkene står helt stille under testingen. Men det kreves noe erfaring for å kunne tyde det man ser. 

Det finnes også andre metoder for testing som er lite brukt. Puls – ekko apparat måler væske i fosterblærene mellom 30 – 60 dagers drektighet. Rektal undersøkelse, går ut på å kjenne på den økte blodstrømmen til bør. Hormonmåling av purke, helst igjennom en blodprøve. Dette er tidkrevende og kostbart.

Doppler apparatet måler blodstrømmen i de store blodkarene til bør, navlestreng og fosterets hjerte. Dette er et lytteapparat, og det er viktig at purka er rolig under testingen.

Hva en bør gjøre med de tomme purkene (gamle/unge) 
Det er ikke alltid så lett å bestemme seg for hva man gjør med tomme purker. Det er fristende å gi purka en sjanse til, og en god purke i god stand fortjener ofte det. 

Faktorer som kan påvirke dette er: 

  • Puljesystem, må kanskje hoppe over en brunst. Ved to eller tre ukers pulje system vil de normalt passe inn i neste pulje. 
  • Hold 
  • Antall kull på purka, bør unngå å ende opp med for mange gamle purker i besetningen 
  • Har hatt to eller flere omløp, har da allerede fått en eller flere sjanser. 
  • Har unødvendig mange purker. 

Ungpurker kan gjerne få en sjanse til, men normalt skal det litt til å beholde purker i omløp dersom rekrutteringen er god. Men det er en vurdering som må tas i det enkelte tilfelle, gjerne ut ifra faktorene over. 

Hvordan løse problemer med reproduksjon

Lav grisingsprosent, omløp, for få fødte og problemer med å få ungpurkene inn i puljene til rett tid slik at det ikke blir spredt grising er de vanligste utfordringene i forhold til reproduksjon i Norge. Menneskelige faktorer er som oftest årsaken til problemene. Få hjelp av rådgivere og bruk Ingris til å kartlegge og løse problemene. 

Av:Eli Maria Stenklev, Nortura og Solveig Kongsrud, Norsvin

Hva er et reproduksjonsproblem 
Hva den enkelte definerer som et reproduksjonsproblem kan variere mye med bakgrunn i hva man er vant til er standardnivået i eget fjøs. Det er allikevel et par faktorer som man kan ta utgangspunkt i. Grisingsprosenten bør være over 85 % og er den under dette bør man søke rådgivning. Alle purker vil ikke ta seg når man inseminerer etter avvenning og en viss grad av regelmessige omløp må forventes.

Opplever man derimot en endring i omløpsmønster ved f.eks. at mange flere løper om på enkelte puljer, eller at man får uregelmessige omløp er det også noe man bør reagere på og som bør undersøkes. At enkelte purker kaster et stykke ut i drektigheta en sjelden gang er helt normalt, men er det et gjentagende problem bør man søke hjelp. Med gjentagende problem menes at enkeltpurker kaster på hver eneste pulje, eller at mange kaster på samme pulje. Økning i antall svakfødte, dødfødte og svartfoster er også en form for reproduksjonsproblem, og bør adresseres. 

Menneskelige faktorer er viktigst 
Det vanligste reproduksjonsproblemet er regelmessige omløp. Med regelmessige omløp menes de purkene som brunster tre uker etter inseminering (eller dag 18-24 når man bruker Ingris-rapporter), det vil si at de er i syklus.

Generelt sett kan man si at regelmessige omløp i Norge stort sett skyldes svikt i management og rutiner. Det kan være at purka ikke er befruktet i det hele tatt fordi man har bommet på insemineringstidspunkt eller noe kan ha skjedd under frakt av sæden som gjør at sæden ikke lenger er brukbar. Stress i tidlig drektighet, forårsaket av f.eks. flyttinger, gruppesammenblandinger eller manglende fôrtilgang kan skape ugunstige forhold i børen og undertrykke reproduksjonshormonene og medføre at purka løper om.

Purker som er i for dårlig hold kan ha for stort energiunderskudd til å klare å holde på drektigheta selv om hun tar seg. Har man bommet på inseminasjonstidspunkt og for få egg har blitt befruktet vil det ikke sendes sterkt nok signal til purka om at hun er drektig og hun vil løpe om. I tillegg kan også omløp skyldes infeksjoner i f.eks. urinveiene og infeksjoner i børen på grunn av dårlig hygiene slik at møkk dras inn med sæden. Innimellom oppleves det at purkene har fått i seg mykotoksiner. 

Uregelmessige omløp (under 18 dager eller 25-35 dager) kan også skyldes feil inseminasjonstidspunkt, stress, eller at man har ei cyste-purke, men har man mye uregelmessige omløp skal man også fokusere på sjukdom og fôr. Feil i vaksinasjonsstrategi må også sjekkes ut. 

Enkelte har opplevd runder med kastinger på grunn av mykotoksiner. I slike tilfeller er det ofte heng av gammelt fôr i siloen med muggklumper som løsner, eller muggklumper andre steder i fôringsanlegget som skrue, rørgater eller nedslippsrør som er årsak.  

Menneskelige faktorer er som oftest årsaken til reproduksjonsproblemer i besetningen. Få hjelp av rådgivere og bruk Ingris til å kartlegge og løse problemene.

Årstidsvariasjoner 
Purka er ikke skrudd sammen for å grise midtvinters og vil gå inn i en «høstdepresjon» når nettene blir lengre. Det er derfor helt naturlig med mer omløp sensommer/tidlig høst og dårligere resultater på «julepulja». Dette skyldes at daglengden påvirker purka og forteller henne at «nå må du ikke ta deg for da griser du midtvinters». Dette er årsaken til at vi anbefaler lik daglengde hver dag i føde og gjeldpurkeavdelinger (ikke rekruttavdeling før brunst) for å lure purkene til å tro at det er vår hele året. Det anbefales 16 timers lysdag hos både gjeldpurker og i fødeavdelingen. Lyset skal aldri stå på hele døgnet. 

Sjukdom 
Sjukdom kan være en årsak til uregelmessige omløp, kastinger og dødfødte/svakfødte. Dette temaet er sammensatt og kan på den ene siden skyldes rutinesvikt i forhold til vaksinasjonsregime, men også oppblomstring av, eller nyintroduksjon av sjukdom.  

I Norge vaksinerer vi purkene mot parvovirus og raudsjuke for å beskytte drektigheta. Undervaksinering mot raudsjuke på grunn av at man bruker kombivaksine med parvo og radusjuke kan medføre kastinger siden klinisk raudsjuke medfører høy feber. Man kan også bomme på grunnvaksinering mot parvovirus. Circovirus (PCV2) kan gi samme type reproduksjonsproblemer som parvovirus med svakfødte, dødfødte og svartfoster. De som er mest utsatt er nyoppretta besetninger med bare ungpurker, eller besetninger med ekstremt høy førstekullsprosent. Vi skal heller ikke glemme bort pandemisk H1N1 – såkalt svineinfluensa. 

Søk hjelp og bruk rapporter i Ingris 
Ved utfordringer med reproduksjonen er det viktig å finne ut av hvor skoen trykker og hva som er årsaken til problemene. For å finne ut av dette kan en søke hjelp hos rådgiver, veterinær eller fôrrådgiver, og bruke forskjellige rapporter i Ingris. Det er også viktig å ha registreringer og resultater fra besetningen for å kunne få gode og målrettede forslag til tiltak og for å kunne se effekten av disse. 

  1. En tar utgangspunkt i “Produksjonsrapporten” i Ingris og får oversikt over reproduksjonsresultater som grisingsprosent, omløp, tomdager, dager fra avvenning til bedekning og kullstørrelse. Dersom det viser seg at grisingsprosenten er noe lav kan en gå videre og kjøre andre rapporter i Ingris for å kunne kartlegge om problemene oppstår i spesielle dyregrupper eller situasjoner. 
  2. Rapporten “Grisingsprosent” viser blant annet grisingsprosenten per kullnummer og er fordelt på første gangs bedekning og omløp. Den vil vise om problemet ligger hos ungpurker eller eldre purker, eller er om grisingsprosenten er lavere ved omløp enn første gangs bedekninger. 
  3. Er det mange tomdager kan analyse for dette kjøres. Viser det seg at det er mange tomme purker som får gå for lenge bør en vurdere å drektighetskontrollere flere ganger for å avløse disse tidligere. 
  4. Rapporten “Omløp” gir oversikt over hvilke purker som har hatt omløp og blitt bedekt på nytt, og hvor mange dager det er siden bedekning og omløp. Den gir dermed god oversikt over om omløpene er regelmessige eller uregelmessige. 
  5. “Kullresultater detaljer” er en rapport som gir oversikt over resultat per kullnummer og synliggjør om utfordringen ligger hos ungpurker eller eldre purker. Rapporten har nøkkeltall som grisingsprosent, omløpsprosent og kullstørrelse. 

Kan ta tid og krever motivasjon 
Har man unormale mengder sene kastinger, sjukdom på purkene, eller forøket mengde svakfødte/dødfødte/svartfoster må besetningens veterinær/veterinærrådgiver kontaktes for å utrede dette og eventuelt sende inn prøver til analyse eller obduksjon, samt gjennomgå vaksinasjonsrutiner i besetningen.  

Uavhengig av hva som er årsak til problemet er det naturlig å ha en full rutinegjennomgang rundt alt som har med reproduksjon å gjøre blant annet dyreflyt, blanding av purker og selve insemineringsrutinene. 

Produsenten er den mest sentrale ved problemløsing. En slik prosess kan være vanskelig, ta tid og kreve flere runder med tiltak, så det kreves motivasjon, samt evne og vilje til endring av rutiner. 

Avl for redusert rånesmak

Androstenon og skatol er begge arvelige komponenter, så avl for lavere nivåer av rånesmak i grisene er mulig og er en langsiktig løsning på rånesmaksproblematikken. Rånesmak er nå implementert i avlsmålet til norsk landsvin og duroc.

Grunnene til at dette ikke har blitt gjort tidligere, er usikkerhet rundt hvordan en seleksjon vil påvirke reproduksjonsegenskaper samt mangel på tilfredsstillende målemetoder.

Androstenon

Androstenon er et feromon som produseres i testikkel i samme biokjemiske reaksjonsvei som testosteron og østrogen. Androstenon fraktes med blod til spyttkjertlene der det fungerer som et duftstoff som bidrar til å aktivere stårefleksen hos purka. Det er dog et fettløselig steroid og for høy produksjon og/eller for dårlig nedbryting fører til at androstenon lagres i fettvev. For høye nivåer i fett gir rånesmak. Nivå av androstenon er sterkt påvirket av genetiske faktorer. 

Skatol

Skatol er et metabolsk produkt av aminosyren tryptofan som absorberes fra tarm og brytes ned i lever. Nivå av skatol er også påvirket av genetikk, men kan til en viss grad reguleres av miljømessige faktorer. Skatol er ett betydelig større problem hos råner enn hos purker fordi androstenon hemmer nedbryting av skatol slik at det lagres i fettvev.  

Innsamling av data

I prosjektet BoarPPM ble det tatt prøver av nedskjærte halvsøsken til avlsrånene, og androstenon og skatol på disse ble analysert ved hormonlaboratoriet på NMBU Adamstuen. Dette gir sikre målinger på rånesmak som kan brukes i beregning av arvegrader og korrelasjoner til andre egenskaper. 

Videre har det vært ett annet prosjekt, finansiert av Innovasjon Norge, der vi testet den sensoriske (lukt-test) metoden «Human Nose Score». Denne er betydelig mindre nøyaktig enn kjemiske analyser og er heller ikke objektiv, men den er billig og kjapp og har gitt verdifulle fenotyper til bruk i avlsarbeidet. 

Resultater

Både egne analyser og andre publiserte studier konkluderer med at det ikke er noen store negative genetiske korrelasjoner til andre egenskaper ved seleksjon for lavere rånesmak. Med fenotypene innsamlet i prosjektene som grunnlag, har rånesmak derfor blitt implementert i avlsmålene for landsvin og duroc. For øyeblikket tas det kjemiske målinger på et utvalg av slektninger til avlsrånene for å sikre oppdaterte fenotyper. Selv uten direkte registreringer på avlsrånene så forventer vi en reduksjon i nivået av rånesmak framover ved hjelp av genetisk seleksjon. 

Suksess i Nederland

I Nederland har Topigs Norsvin hatt stor suksess med avl for lavere rånesmak og har iløpet av de siste ti årene klart å redusere nivå av rånesmak med over 50 prosent i sine raser. 

Noe av årsaken til denne suksessen ligger i at de har brukt fettbiopsier fra avlsrånene for å sikre målinger til effektiv avl. Dette har imidlertid så langt ikke vært tillatt i Norge.