Studiekurs (2022) Reproduksjon

Studieenhet 2

Brunst og bedekning av ungpurker

God reproduksjon og spesielt det å få purkene drektig til ønsket tid er en forutsetning for en effektiv og lønnsom smågrisproduksjon. Grisingsprosent er den faktoren som har størst betydning for produksjonsresultatet hos purkene. Ujevn produksjon og alder på grisene skaper praktiske utfordringer og reduserer lønnsomheten.

Av: Eli Maria Stenklev, Nortura

Hva skjer i ungpurka og hva utløser brunst 
Reproduksjon og dermed brunst styres av hormoner og hormonsystemet ligger forhåndsprogrammert i ungpurkene. For at brunsten skal sette i gang må ungpurkene oppleve et stimuli som er sterkt nok til at hormonet vi kaller GnRH slippes fra hypothalamus i hjernen. Dette hormonet kjører i gang alle de andre hormonene forbundet med reproduksjon inkludert de som gjør at purka viser brunst. Når ungpurka først har kommet i brunst vil hun ha en syklus hvor hun brunster ca. hver tredje uke. Har ungpurka først kommet inn i en syklus får man ikke endret på denne. 

Vi kan delvis styre når GnRH slippes fordi slippet er styrt av arv, hold og ytre påvirkninger som tilstedeværelse av råne. Det er spesielt hold og ytre påvirkning vi kan gjøre noe med. 

Reproduksjon er et overskuddsfenomen for kroppen og dyr kan ikke kaste bort energi på reproduksjon hvis de er i dårlig hold og ungpurkene må derfor ha nok fett på kroppen i relasjon til muskel for å komme i brunst.  

Dagens purke har god reproduksjon og kommer ofte tidlig i brunst, noe som kan være en utfordring. Det er derfor viktig å ha sterkt fokus på miljøet ungpurka lever i. 

Eli Maria Stenklev er assisterende fagsjef gris og spesialveterinær i Nortura.

Påvirkning og styring av brunst 
Med ytre påvirkning mener vi faktorer som gir et sterkt, kortvarig positivt «adrenalinstress». Ungpurker brunster en knapp uke etter et kraftig nok stimuli. Rånen er et slikt stimuli. Lukt og lyd fra rånen påvirker ungpurka til å komme i brunst. Voksne purker som brunster påvirker også ungpurkene til å komme i brunst. Det betyr at skal man styre brunsten til ungpurkene slik at de kommer samtidig i puljer, må man også styre tilstedeværelsen av råne og voksne purker. Rånen skal stå så langt som mulig unna rekruttene slik at de ikke kan lukte eller høre han før vi vil at de skal det.  Husk at griser har fantastisk luktesans!  

Flytting/miljøforandring er en sterk form for kortvarig stress som stimulerer brunst. Det bør derfor være mest mulig ro i avdelingene rekruttene går i fram til man ønsker å stimulere brunst.  

Gruppestørrelse og plass har også betydning. God plass har positiv effekt på brunst, mens små grupper virker negativt med tanke på brunst. Dette har trolig sammenheng med at jo flere dyr det er, desto flere er det som kan påvirke hverandre. 

Lukt og lyd fra rånen påvirker ungpurka til å komme i brunst.

Når skal man bedekke ungpurker 
Man ønsker ikke å bedekke ungpurkene på første brunst fordi ungpurkene kan være for små og man ønsker store nok ungpurker som klarer seg godt gjennom dietida og dermed blir mer holdbare. Man bør sikte seg inn på andre brunsten, at ungpurkene er sju måneder gamle og 150-160 kg. Utfordringene er ofte å holde dem igjen siden dagens gris, også hybridpurkene, har god tilvekst. Rekrutter bør helst gå på restriktiv fôring for å unngå at de vokser som slaktegris og det anbefales at man får hjelp av fôrkonsulenten sin til å lage en fôringskurve. Grovfôr er viktig for gris i alle aldre, og for dyr som går på restriktiv fôring er det ekstra viktig med rikelig tilgang på grovfôr. 

Flytting og innkjøp av ungpurker for å få dem i pulja 
Siden ungpurkene brunster en knapp uke etter stress og deretter har tre ukers syklus betyr det at man må flytte ungpurkene og stimulere brunst ca. fire uker før man ønsker å bedekke. Når man ønsker å få i gang ungpurkene flytter man hele bingen ungpurker inn i bedekningsavdelinga og begynner å introdusere dem for rånen helst to ganger daglig. Rånen må være stor nok og lukte skikkelig råne for å ha god effekt. Det er veldig viktig at rånen ikke blir stående permanent ved siden av ungpurkene, siden det er overraskelseseffekten vi er ute etter.  

For dem som kjøper inn bedekningsklare ungpurker vil man bruke samme opplegg med innkjøp fire uker før bedekking så framt ungpurkene ikke allerede har vært i brunst. Transporten vil være stressoren som kjører i gang første brunst så framt ungpurkene ikke har brunsta før. Opplever man at ungpurkene man kjøper inn brunster til svært ulike tidspunkt har de høyst sannsynlig vært i brunst i salgsbesetning. Da må man gå i dialog med selger for å få ungpurker som passer inn i puljene.  

Ungpurker som ikke brunster 
Om man skal spare på ungpurker som ikke kommer i brunst til ønsket tidspunkt avhenger av hva slags puljesystem man har. Hvis ungpurka ikke passer inn en pulje uten at hun vil grise lenge før eller etter de andre, anbefales det å slakte henne med en gang siden man ikke kan endre på en allerede igangsatt syklus, og konsekvensene av å dra ut puljene er for store.  

Etter tredje brunsten vil ungpurka gradvis vise svakere brunst. Det er viktig å stimulere brunsten skikkelig hver eneste gang ungpurka brunster selv om man ikke bedekker på den for å sikre at hun viser tydelig brunst også neste gang.  

Det er sjeldent at ungpurker ikke brunster før de er sju-åtte måneder og slike bør slaktes. Opplever man til stadighet at ungpurker ikke viser brunst skyldes det mest sannsynlig kronisk stress/frykt som må korrigeres med management faktorer. 

Hvor mange skal man kjøpe 
Tidligere var standard anbefaling å kjøpe inn 25 % ekstra ved innkjøp av bedekningsklare ungpurker, men dagens purker har så god reproduksjon at dette ikke lenger er nødvendig. 20 % er et greit utgangspunkt siden ikke alle ungpurkene vil komme i brunst samtidig, og noen kanskje allerede har brunsta uten at man er klar over det. Mange produsenter vil klare seg med langt lavere rekrutteringsprosent enn det.  

Hva kan forstyrre eller hemme brunst 
Langvarig stress («kortisolstress») er svært negativt for reproduksjonen og kan både hemme brunsthormonene som igjen medfører at purkene ikke tar seg eller løper om, samt hemme at ungpurker viser brunst. Eksempler på typiske faktorer som gir negativt stress er å blande grupper av ungpurker ved flytting, eller blande dem med eldre purker. Man bør flytte hele bingen av ungpurker av gangen, men ikke blande dem med andre siden rangordningen da forstyrres og man vil kunne oppleve undertrykking av brunst. Frykt på grunn av manglende sosialisering og tilvenning til mennesker er også sentralt. Det er viktig å gå inn i bingene fra ung alder, klø dem litt bak øra og tilvenne dyra menneskelig kontakt for å få gode reproduksjonsresultater. 

Hvordan teste brunst og finne riktig insemineringstidspunkt?

Vi etterlikner rånen ved testing av brunst. God brunsttesting og inseminasjon på riktig tidspunkt er avgjørende for å oppnå høy grisingsprosent og gode produksjonsresultater. 

Av: Kristoffer Øibakken, Norsvin

Purkene må være trygge på røkteren 
En viktig forutsetning for å oppdage brunst er at purkene er sosialisert og trygge på røkteren. Dette er spesielt viktig for ungpurker. Redde og usikre dyr kan undertrykke brunst. Det kan være frykt for røkter eller andre individer som er høyere på rangstigen. Uavhengig av rekrutteringsmetode bør sosialiseringsjobben starte så tidlig som mulig. Jo senere du mottar ungpurkene dine jo kortere tid har på sosialiseringen. Husk at grunnlaget du legger hos ungpurkene dine vil du nyte godt av når dyret skal videre i produksjonen. Trygge og tillitsfulle dyr vil vise tydeligere brunst, være lettere å håndtere ved flytting, behandling og roligere i forbindelse med grising. Den tiden du bruker på sosialisering i starten vil du tjene inn igjen mange ganger.

Så hvordan får man rolige dyr med tillit til røkter? Det er mange ting som spiller inn, men bevissthet rundt hvordan man oppfører seg i fjøset og i kontakt med dyr er viktig. Tenk over hvordan du åpner døra inn i en avdeling og hvordan du oppfører deg når du går inn.  Smeller du opp døra og små løper igjennom gangen, eller åpner du døra normalt bruker stemmen, for å gi dyrene en mulighet til å høre deg før de ser deg? Griser lukter og hører bedre enn de ser. Ved sosialisering av ungpurker så bør en starte med å la dyrene komme til deg. Gå inn i bingen, sett deg ned på huk og la purkene komme til deg for å lukte, smake og hilse på deg. Etter hvert kan du introdusere en hånd for å stryke/klø. Gjenta denne øvelsen i noen dager så vil du ha etablert et godt forhold til ungpurkene.

Opptre rolig og snakk med dyra, merk deg at dyrene husker negative opplevelser med personer.  

Råne – en god hjelper 
Har du råne som konsulent og brunststimulator er det viktig å legge til rette for at han skal få utført oppgavene sine og beholde motivasjonen. Rånens oppgave er å avdekke riktig insemineringstidspunkt ved å fremkalle brunst og utløse stårefleks hos purkene. Det er dermed viktig at rånen har interesse for purkene, har rånelukt og er i god fysisk form. Derfor er oppstalling, mosjon og fôring av rånen viktig. Rånen lever store deler av livet oppstallet alene, da kan det være en god motivasjon om rånen fra tid til annen får bedekke noen purker som allikevel skal utrangeres.  

Rånen er en veldig god hjelper ved brunsttesting og inseminering. Ved blanding av purker kan man gjerne ha rånen i bingen sammen med purkene som en beroligende faktor inntil et døgn etter avvenning/blanding. Ved blanding er det viktig at rånen ikke er for liten (minimum 11 måneder). Deretter skal rånen flyttes vekk fra purkene, for ved neste introduksjon skal rånen komme som en positiv overraskelse. Rånen skal presenteres for purkene med mulighet for trynekontakt, på denne måten vil en kunne få frem en tydelig ståbrunst.

Det anbefales at man kan stenge av slik at rånen ikke stimulerer flere purker enn hva du selv rekker å brunst-teste eller inseminere, cirka fem purker av gangen er nok. Får rånen kontakt med flere purker av gangen bør dere være flere til å teste brunst eller inseminere.   

Etterlikner rånen ved testing av brunst 
Når vi skal teste brunst eller inseminere bruker vi 5-punkts sjekken, hvor vi etterlikner rånens atferd og kontakt med purka. 

Denne metoden, i kombinasjon med rånekontakt i front, vil være den beste metoden for å få frem en god ståbrunst og utløse stårefleks. Men det er allikevel mange produsenter som klarer gode produksjonsresultater uten bruk av råne. Vinduet som purka viser brunst på, vil være kortere for de som ikke benytter råne. Det setter større krav til røkteren og man må som regel jobbe litt mer for å utløse brunst.

Brunsttesting bør foregå minst to ganger pr dag og utenom fôringstidspunktene. Lag deg et system for å dokumentere brunsttegn og hvilke purker du har testet. Ved å registrere første brunst hos ungpurkene i Ingris vil du enkelt kunne se når det nærmer seg ny brunstsyklus. Dette gjør det også lettere å planlegge insemineringstidspunktet for å få ungpurkene til å passe inn i riktig pulje.

Husk at brunsttesting for ungpurker er noe forskjellig enn hos purker som er avvent. Avvente purker vil normalt komme i brunst 3-5 dager etter avvenning. En viktig huskeregel her er at de purkene som kommer først i brunst, ofte har lengre ståbrunst enn de som kommer seint. Mange er redd for å være for seint ute med insemineringen og bedekker de purkene som kommer i brunst først, for tidlig. Her har du ofte bedre tid enn du tror. Ungpurkene skal ikke insemineres på første brunst, men målsetningen er å bedekke disse på andre eller tredje brunst. Kunsten er derfor å time tidspunktet første brunst slik at ungpurkene kan bedekkes samtidig som de øvrige purkene i pulja. Du må altså planlegge tidspunktet for brunststimulering, blanding, flytting, flushing, lys og rånekontakt.  

Lag deg et system for å dokumentere brunsttegn og hvilke purker du har testet. Ved å registrere første brunst hos ungpurkene i Ingris vil du enkelt kunne se når det nærmer seg ny brunstsyklus.

Hvilke purker velger du å inseminere eller ikke etter brunsttesting?  
Det er flere tegn må lære seg å se etter for å vite når riktig insemineringstidspunkt er. Husk at eggløsning skjer ca. 2/3-del ut i brunsten. Det er derfor viktig å brunstteste ofte nok, slik at man kan anslå best mulig når purka først kom i brunst. Vi vil anbefale deg å lage et system for merking eller notering av brunst-testing. Slik at man holder oversikt over hvilke purker som sto til hvilke tidspunkt.

Lengden på brunsten kan variere fra purke til purke, men som regel har de purkene som kommer i brunst lang tid etter avvenning (over 5 dager) kortere brunst enn de som kommer tidlig. (dag 3-4) Det vil i praksis si at de purkene som står på dag tre etter avvenning godt kan avventes og bedekkes på dag fire.

Bruk god tid i dagene etter avvenning til å observere purkene, de purkene som kommer løpende bort til deg når du kommer for å pynte bingen kan være i påbegynnende brunst. På dag tre bør man sjekke purkene bak for å se om de begynner å slime eller om vulva er rød og oppsvulmet. Det at purkene er veldig aktive, knuffer og forsøker å ri på andre purker er klare tegn på brunst, men hvis vulva på disse purkene har en sterk rødfarge vil det indikere at de er i en tidlig fase av brunsten og inseminering er for tidlig. Økning av slim og en redusert rødfarge er det vi ønsker å se rundt insemineringstidspunktet. De ytre tegnene med rød og oppsvulmet vulva er tydligst hos ungpurker.

Et enkelt og sikkert opplegg er å inseminere alle purkene så lenge de står. Ikke inseminer purker som står dårligere enn dagen før. Inseminering når brunsten er over uheldig og kan føre til infeksjoner.

Ta deg god tid og ikke stress, husk at det er her du legger grunnlaget for produksjonen din! 

Brunsttegn 
Mot brunst blir purka urolig, bråkete og oppmerksom. Viktige tegn på brunst er atferdsendringer, endringer i ytre kjønnsorganer og at stårefleks kan utløses. Matlysten er ofte minimal under høgbrunsten, og brunstige purker prøver å ri på hverandre. Dyr som lar seg ri på er som oftest i brunst.

Purkas ytre kjønnsorganer (vulva) svulmer opp og blir røde under forbrunsten. Dette tegnet er tydeligst på ungpurker. Den kan også slime fra kjønnsåpningen. Er slimet hvitt eller grått, er det som regel for tidlig å inseminere. Blankt slim kombinert med småskvetting av urin, er tegn på at purka er over i høgbrunst. Da er også det meste av rødfargen på vulva borte.

Det endelige tegnet på at purka er i brunst, er at stårefleks kan utløses. Purker i brunst kan også ha en karakteristisk burende brunstlyd. Når stårefleksen utløses, står purka stille med alle fire beina godt plantet på gulvet, ørene står ofte opp og vipper bakover, og hun liker å bli berørt i svange, side og rygg. Du kan sitte på ryggen til ei purke som står godt. 

Hormonsamspill  
Det er to overordnede hormoner som styrer brunstsyklusen, og er særlig viktige for reproduksjonen. Det er FSH (folikkelstimulerende hormon) og LH (luteiniserende hormon). Hormonene produseres i hypofysen i hjernen, og transporteres via blodet til eggstokkene. 

I forbrunsten vokser det fram eggblærer på eggstokkene. Det er FSH som påvirker eggblærenes utvikling og modning. Eggblærene produserer østrogener, som gir alle brunsttegnene vi kjenner.  

Eggblærene inneholder hvert sitt egg, og eggløsning skjer som oftest etter at 2/3 av ståbrunsten er over. Etter eggløsningen omdannes eggblærene til små hormonproduserende kjertler som kalles de gule legemene. Det er disse som produserer drektighetshormonet progesteron, som er nødvendige for å opprettholde drektigheten.  

Dersom purka blir drektig, vil hun ikke komme i ny brunst. Det kan likevel vokse opp østrogenproduserende eggblærer hos drektige purker, som gir en svak vulvarødme. En får imidlertid ikke stårefleks og eggløsning hos drektige purker.  

Faktorer som påvirker brunsten 
Det er variasjoner mellom purkene i hvor lang brunst de har. Det kan også være variasjoner mellom besetninger og raser. Som regel vil purker som kommer raskt i brunst etter avvenning ha lang brunst, mens purker som bruker lang tid på å komme i brunst vil ha kort brunst. Purker som er redde viser ofte svakere brunsttegn og er vanskeligere å få utløst stårefleks hos disse. 

Det er mange ytre faktorer som påvirker brunsten. Spesielt hos ungpurker vil flytting og kontakt med andre brunstige purker virker positivt på igangsetting av syklus. Det samme gjør tiltagende daglengde om våren, mens avtagende daglengde på høsten virker negativt. Rånekontakt er en overordna faktor som stimulerer brunsten, og det beste er å la purka få trynekontakt med rånen når brunst skal sjekkes. Ungpurker bør sjekkes for brunst 2 ganger daglig.  

Hva er riktig tid for inseminasjon?

Purkene har eggløsning 2/3-deler ut i ståbrunsten. Inseminasjon til rett tid slik at det er befruktningsdyktig sæd på plass i egglederne før eggene løsner er avgjørende for å få purkene drektige. 

Av: Line G. Lundstein, Norsvin

Sæden må være på plass før eggløsning 
Hos purka skjer eggløsning 2/3-deler ut i brunsten. I normal reproduksjonssyklus, ligger eggene klare i eggstokkene. Eggene løsner som følge av hormonell påvirkning, og alle eggene løsner i løpet av 4-6 timer. Befruktningen skjer i egglederen innen 2-3 timer. Det betyr at befruktningsklare sædceller må være på plass i egglederen før eggløsning, fordi de trenger minst 4-5 timer til å tilpasse seg og gjøre seg klare til befruktning. Sædcellene overlever rundt et døgn i livmora. Selve befruktningen skjer i egglederen, og de befruktede eggene kommer ned i børen ca. 2-3 dager etter befruktning.  

Hos purker kan alle eggene befruktes når inseminasjon skjer til rett tid. Det lønner seg derfor å bruke god tid på jobben med brunsttesting og inseminering! 

 

Skisse over kjønnsorganene til purka 

Sikrere med dobbelinseminering  
Enkeltinseminering vil si at purka insemineres kun en gang, og da som oftest dagen etter at purka står første gang. Dobbeltinseminasjon gir klart høyere  grisingsprosent og noe høyere kullstørrelse. Purka insemineres da to ganger med 18-20 timers mellomrom. Hovedregelen er at purker som står om kvelden insemineres dagen etter. Purker som står om morgenen, insemineres samme ettermiddag og neste formiddag. Og hvis purka står like godt dagen etter, fortas ny inseminasjon helt til hun ikke står mer.  

Under selve insemineringen er det en fordel å ta ut purkene som skal insemineres, eller ha dem i insemineringsbåser, slik at de får mulighet til å vise brunst uten forstyrrelser av de andre purkene i gruppa. La dem få god brunststimulering ved å komme i trynekontakt med rånen. Ikke ta ut flere purker enn du rekker å inseminere mens de har stårefleks. La også purka få ro ei stund etter inseminasjonen, slik at livmora kan transportere sæden videre. 

Hygiene ved inseminasjon og oppbevaring av sæddoser 
Ved inseminering er god hygiene er viktig, og fremre halvdel av inseminasjonsrøret skal ikke berøres. Dårlig hygiene kan gi urinveisinfeksjon, som igjen kan gi livmorbetennelse.  

Når purka skal insemineres, tørkes området rundt vulva av med tørt og rent papir. Kjønnsleppene spiles ut, og inseminasjonsrøret føres rolig opp og inn til livmorhalsen. Purka skal selv suge inn sæden. Det er derfor viktig å ikke ta ut flere purker enn en rekker å inseminere mens de har stårefleks. Hvis det renner tilbake mye sæd, må en gjenta inseminasjonen. Inseminer aldri ei purke som ikke lenger viser brunst! Det kan forårsake infeksjoner, omløp eller abort. 

Rånesæddoser skal oppbevares ved 16-18 grader C, og kan brukes 5 dager fra tappedato.  

Viktige suksessfaktorer for et godt resultat:

  • God brunsttesting av purkene
  • En trivelig, rolig, lys og rein bedekningsbinge
  • Tilgjengelig råne
  • Gode rutiner under insemineringen
  • God omløpskontroll  

Alle som inseminerer purker i egen besetning eller er røkter, må ha gjennomført inseminasjonskurs hos Norsvin og ha fått tillatelse fra Mattilsynet. 

Ved inseminering er god hygiene er viktig, og fremre halvdel av inseminasjonsrøret skal ikke berøres.

Fosterutvikling og drektighet

Første del av drektigheta er svært sårbar fordi de befruktede eggene skal gjennomgå store forandringer. I denne perioden er det veldig viktig å unngå frykt og stress hos purkene da det kan medføre omløp.  

Av: Eli Maria Stenklev, Nortura
Det mest sårbare tidsrommet er fra dag to etter at eggene er befruktet til ca. fire uker ut i drektigheta. Eli Maria Stenklev i Nortura forklarer mer i videoen i bunnen av teksten.

Sårbar periode 
Etter at eggene har løsnet fra folliklene sine på eggstokkene, omdannes folliklene til det vi kaller «gule legemer» som produserer drektighetshormonet progesteron gjennom hele drektighetsperioden hos gris.  

Det mest sårbare tidsrommet er fra dag to etter at eggene er befruktet til ca. fire uker ut i drektigheta. I løpet av denne perioden skjer det voldsomme endringer med de befruktede eggene og fram til dannelsen av morkaka er de helt avhengig av børmjølka som de flyter rundt i.

Dag to etter befruktning kommer de befruktede eggene ned i livmora og fram til dag ni fordeler de seg jevnt i de to børhorna. Dag 9-12 strekker de seg ut til en lang, tynn tråd på opptil en meter. Dag 11-13 kommer det første livsviktige signalet til purka via hormoner produsert av de befruktede eggene som forteller mora at de er til stede og at hun ikke må løpe om. Det må være minst fem befruktede egg for å gi sterkt nok signal om å opprettholde drektigheta slik at purka ikke går inn i syklus igjen.

Først dag 14-16 begynner det vi kaller implantasjonen, det vil si at embryoene fester seg og morkaka begynner å dannes. Hormonsignalene til mora om tilstedeværelse fortsetter fram til en ny topp på dag 24-26. Etter det er det progesteron fra de gule legemene som gir purka signal om at hun er drektig. Blir purka sjuk, redd eller er utsatt for kronisk stress i den sårbare fasen fra dag to til ca. fire uker, kan hun lett løpe om. 

Stress kan gi omløp 
Hva er stressorene som kan ødelegge den fine balansen og gjøre at purka løper om? Den viktigste stressoren er blanding og omgruppering av purkene. Andre stressorer er høy dyretetthet, mangelfull fôrtilgang, støy, røkter med dårlig dyretekke og sterk varme. Sjukdom kan også medføre omløp. 

Når purka blir redd og stressa over tid dannes stresshormonet kortisol som blant mye annet kan medføre at børmjølka får dårligere kvalitet og dermed gir eggene ugunstige leveforhold. Økte kortisol-nivåer medfører også lavere produksjon av det drektighetshormonet progesteron. Dette medfører økt risiko for omløp.   

For å skape ro må purkene har nok plass. Husk at kravene i Forskrift om hold av svin aldri er anbefalinger, bare absolutte minimumsmål. Purkene bør grupperes etter alder og størrelse umiddelbart etter avvenning slik at førstekullspurker og små andrekullspurker kommer for seg for å unngå at de blir hundset med av de største. De største og eldste plasseres sammen i egen binge/egne binger. Disse gruppene bør holdes intakte gjennom hele drektigheta. 

Må man av ulike årsaker omgruppere purkene etter inseminering bør det skje før eller etter den kritiske fasen fra dag to til uke fire. Purkene må kunne rømme/gjemme seg bort fra andre purker. Alternativer er f.eks. selvfangerbåser som purkene fritt kan gå inn og ut av; halmballer i storbinger som purkene kan gjemme se bak; eller levegger inne i bingen som purkene kan gå rundt og bak. Alle purkene må få ete sine porsjoner med fôr i fred og den enkleste løsningen er å ha selvfangerbåser. Røkteren er sentral for å skape trygghet og det er svært viktig røkter er forutsigbar og rolig.  

For å skape ro i den sårbare fasen etter bedekning må purkene har nok plass. Husk at kravene i Forskrift om hold av svin aldri er anbefalinger, bare absolutte minimumsmål.

Behov ved ulike rekrutterings-måter 
Rekruttering av nye purker til besetninger kan skje på forskjellige måter og dette påvirker behovet for rekrutteringsavdeling og plasser i denne. Det mest brukte er innkjøpsrekruttering av småpurker, bedekningsklare eller drektige purker. Egenrekruttering med egen landsvinstamme eller sikksakk kryssing er også en vanlig måte å rekruttere på. 

Ved innkjøpsrekruttering av småpurker, eller ved egen rekruttering, er det behov for en rekrutteringsavdeling i motsetning til ved innkjøp av bedekningsklare eller drektige purker. Når det rekrutteres egne purker eller kjøpes inn småpurker trengs det plass til flere puljer, og det må være plass til noen ekstra purker i hver pulje da noen faller fra på veien på grunn bein, brunstproblemer eller at ikke alle blir drektige. Des yngre purker som rekrutteres inn jo mer plass må det til. 

Ved 7 ukers puljedrift, og innkjøp av 12 uker gamle småpurker som skal ut av rekrutteringsavdelingen for brunststimulering ved 24 ukers alder, blir det et behov for 12 ukers opphold i denne avdelingen. Her vil det være behov for plass til 12 uker : 7 uker per pulje = 1,7 = 2 puljer i rekrutteringsavdelingen. Ved 3 ukers puljedrift vil det da være behov for plass til 4 puljer i rekrutteringsavdelingen. 

Ved fast innkjøp av bedekningsklare eller drektige purker, er det ikke behov for rekrutteringsavdeling. Disse ungpurkene er ferdig stimulert og skal inn i bedeknings- eller drektighetsavdelingen. 

Avl for redusert rånesmak

Androstenon og skatol er begge arvelige komponenter, så avl for lavere nivåer av rånesmak i grisene er mulig og er en langsiktig løsning på rånesmaksproblematikken. Rånesmak er nå implementert i avlsmålet til norsk landsvin og duroc.

Grunnene til at dette ikke har blitt gjort tidligere, er usikkerhet rundt hvordan en seleksjon vil påvirke reproduksjonsegenskaper samt mangel på tilfredsstillende målemetoder.

Androstenon

Androstenon er et feromon som produseres i testikkel i samme biokjemiske reaksjonsvei som testosteron og østrogen. Androstenon fraktes med blod til spyttkjertlene der det fungerer som et duftstoff som bidrar til å aktivere stårefleksen hos purka. Det er dog et fettløselig steroid og for høy produksjon og/eller for dårlig nedbryting fører til at androstenon lagres i fettvev. For høye nivåer i fett gir rånesmak. Nivå av androstenon er sterkt påvirket av genetiske faktorer. 

Skatol

Skatol er et metabolsk produkt av aminosyren tryptofan som absorberes fra tarm og brytes ned i lever. Nivå av skatol er også påvirket av genetikk, men kan til en viss grad reguleres av miljømessige faktorer. Skatol er ett betydelig større problem hos råner enn hos purker fordi androstenon hemmer nedbryting av skatol slik at det lagres i fettvev.  

Innsamling av data

I prosjektet BoarPPM ble det tatt prøver av nedskjærte halvsøsken til avlsrånene, og androstenon og skatol på disse ble analysert ved hormonlaboratoriet på NMBU Adamstuen. Dette gir sikre målinger på rånesmak som kan brukes i beregning av arvegrader og korrelasjoner til andre egenskaper. 

Videre har det vært ett annet prosjekt, finansiert av Innovasjon Norge, der vi testet den sensoriske (lukt-test) metoden «Human Nose Score». Denne er betydelig mindre nøyaktig enn kjemiske analyser og er heller ikke objektiv, men den er billig og kjapp og har gitt verdifulle fenotyper til bruk i avlsarbeidet. 

Resultater

Både egne analyser og andre publiserte studier konkluderer med at det ikke er noen store negative genetiske korrelasjoner til andre egenskaper ved seleksjon for lavere rånesmak. Med fenotypene innsamlet i prosjektene som grunnlag, har rånesmak derfor blitt implementert i avlsmålene for landsvin og duroc. For øyeblikket tas det kjemiske målinger på et utvalg av slektninger til avlsrånene for å sikre oppdaterte fenotyper. Selv uten direkte registreringer på avlsrånene så forventer vi en reduksjon i nivået av rånesmak framover ved hjelp av genetisk seleksjon. 

Suksess i Nederland

I Nederland har Topigs Norsvin hatt stor suksess med avl for lavere rånesmak og har iløpet av de siste ti årene klart å redusere nivå av rånesmak med over 50 prosent i sine raser. 

Noe av årsaken til denne suksessen ligger i at de har brukt fettbiopsier fra avlsrånene for å sikre målinger til effektiv avl. Dette har imidlertid så langt ikke vært tillatt i Norge.