Ingris 2021: Høyere daglig tilvekst og slaktevekter

Del dette innlegget:

Slaktegrisresultatene for fjoråret viser stor framgang for daglig tilvekst, god fôrutnyttelse, høye slaktevekter og stabil overlevelse. Resultatene for griser med SPF-helsestatus, duroc far og TN70 mor utmerker seg i positiv retning.

Økt daglig tilvekst

De senere årene har det vært lagt ned mye ressurser i avlsarbeidet for slaktegrisegenskaper og dette ser vi nå på resultatene av ute i besetningene. I 2021 økte den daglige tilveksten hos slaktegris med 17 gram til 1084 gram (figur 1). Bare de siste fem årene har tilveksten hos slaktegris økt med 66 gram per dag. I tillegg til avl har økte slaktevekter, fokus på fôr, fôring, helse og dyrevelferd bidratt til den flotte framgangen hos norsk slaktegris.

Selv om tilveksten stiger er det store forskjeller mellom besetninger. Når vi grupperer alle besetningene etter daglig tilvekst ser vi at den beste 25 % har 1181 gram, mens den dårligste 1/3-delen har 177 gram lavere tilvekst hver dag (tabell 1). De aller beste besetningene er oppe i en daglig tilvekst på ca. 1300 gram.

Tilbakemeldingene tyder på at dagens gris beholder evnen til tilveksten godt også ved høyere vekter. Vi ser ikke lenger den samme utflatingen i tilvekst på slutten av slaktegrisperioden som vi hadde tidligere. Med dagens markedssituasjon og høye slaktevekter har høy tilvekst stor verdi. Høy tilvekst bidrar selvsagt til kortere framfôringstid og bedre tid til vask og tørk av slaktegrisavdelingene. God tilvekst er også en av de viktigste faktorene for å oppnå lavt fôrforbruk i slaktegrisperioden.

Fôreffektiv og tyngre gris

Det er stor sammenheng mellom slaktevekt og fôrforbruk. De ekstra kiloene hos grisene for å oppnå høyere slaktevekter krever mer fôr per kilo tilvekst enn ved tilvekst tidligere i grisens liv. Svingninger i slaktevekter hos slaktegris over år gjør det vanskelig å sammenligne fôrforbruket direkte. Sist år økte slaktevekta med 2,4 kg og fôrforbruket økte med bare 0,01 FEn per kilo tilvekst (figur 3). Sammenliknet med tidligere har vi mindre stigning i fôrforbruket når slaktevektene øker slik at vi vurderer det slik at reelt fôrforbruk har gått ned siste året. Verdien av lavt fôrforbruk er svært stor med dagens ekstremt høye fôrpriser.

Det er store forskjeller mellom besetninger når det gjelder fôrforbruk slik at her er det mange som har mye å gå på og hente på forbedringstiltak. Når vi grupperer besetningen etter fôrforbruk har den beste fjerdedelen et fôrforbruk på 2,46 FEn per kilo tilvekst (tabell 2). Den dårligste tredjedelen har et fôrforbruk på 2,89 FEn per kilo tilvekst. Forskjellene i fôrutnyttelse mellom disse gruppene er dermed på 0,43 FEn for hver kilo tilvekst i slaktegrisperioden. En skaltegris vokser ca 90 kg og med en forskjell i fôrforbruket på 0,43 FEn per kilo tilvekst så blir dette ca. 39 FEn eller 35 kg slaktegrisfôr per gris Koster slaktegrisfôret 4,5 kroner per kilo gir dette en forskjell på 158 kr i fôrkostnader per gris mellom de to gruppene av produsenter. For en slaktegrisbesetning på 2100 griser i året blir forskjellene i fôrkostnader 330 000 kr per år. Det blir med andre ord fort penger av å ha for høyt fôrforbruk.

Det er uendret dødelighet i slaktegrisperioden i 2021 på 1,5 prosent slik at overlevelsen er på 98,5 %. De siste fem årene er overlevelsen hos slaktegris gått opp med et halvt prosentpoeng.

SPF er positivt

Når vi deler inn besetningene etter helsestatus ser vi forskjellen i produksjonsresultater mellom SPF og konvensjonell helsestatus. I 2021 har nær 28 prosent av slaktegrisene i Ingris SPF-status. Interessen for SPF er økende og det er forståelig når vi ser produksjonsresultatene.

Daglig tilvekst hos SPF-slaktegris er i gjennomsnitt 1113 gram, mens konvensjonell gris ligger 39 gram lavere på 1074. Ser vi nøyere på SPF-besetningene og deler disse inn etter daglig tilvekst så har den beste 25 prosenten 1217 gram tilvekst per dag. Dette viser potensialet i dagens slaktegris.

SPF-slaktegris har et gjennomsnittlig fôrforbruk på 2,63 FEn per kilo tilvekst (figur 2). Til sammenligning bruker de konvensjonelle grisene 2,72 FEn per kilo tilvekst. Potensialet til SPF-grisene ser vi når disse grupperes tilvekst og den beste fjerdeparten av besetningene har et fôrforbruk på 2,44 FEn per kilo tilvekst. SPF-gris krever også god drift for å oppnå gode resultater, men har et svært godt utgangspunkt når grisene slipper APP-relaterte luftveisinfeksjoner.

Forskjell mellom raser

Av de 327 besetningene med slaktegrisresultater er det vel 200 av disse som har minst 70 % av grisen med rasekombinasjonen duroc far og T70 mor. Dette utgjør ca. 62 prosent av slaktegrisene i Ingris.  Duorc-TN70 grisen har i snitt har 1091 gram daglig tilvekst og 2,66 FEn per kilo tilvekst og samle-gruppa med alle andre raser har i gjennomsnitt 1074 gram daglig tilvekst og 2,74 FEn i forforbruk per kilo tilvekst. Slaktegrisene med duroc-far har lavere dødelighet og 0,1 prosentenhet lavere kjøttprosent sammenlignet med med samlegruppa av andre raser.

Regionale forskjeller

Når besetningene deles inn etter fylke ser vi at tilveksten er høyest, fôrforbruket og dødeligheten lavest i Nordland. Her vokser grisene 1137 gram per dag og bruker 2,58 FEn fôr per kilo tilvekst, samt at det er 1,3 prosent dødelighet og svært lite kassasjoner. Om vi grupperer besetningene etter slakteritilhørighet er Nortura Region Nord som både har høyest daglig tilvekst med 1137 gram og lavest fôrforbruk med 2,58 FEn per kilo tilvekst. Nordland har de siste årene gjennomført et prosjekt med sanering og overgang til SPF slik at 55 prosent av slaktegrisen fra området har denne helsestatusen i 2021.

Færre registrerer

Ingris er et godt verktøy for den enkelte besetning for å se utvikling av ulike resultater, sette i verk forbedringer og måle resultatene av tiltakene. I 2021 har vi data fra 327 besetninger. Dette er dessverre en nedgang på 27 besetninger og vel 62 000 færre griser enn året før. Ingris har data for ca. 29 prosent av slaktegrisene og ca. 14 prosent av besetningene med slaktegris i 2021. Med de svært høye fôrkostnadene vi har nå er det av stor betydning å bruke Ingris til å følge godt med på nivå og utvikling av tilvekst og fôrutnyttelse.

Figur 1. Utvikling daglig tilvekst hos slaktegris

Tabell 1: Ingris 2021 landsresultater slaktegris gruppert etter daglig tilvekst

Figur 2: Fôrforbruk hos slaktegris med ulik helsestatus

Figur 3: Utvikling forforbruk og slaktevekt hos slaktegris

Avl for redusert rånesmak

Androstenon og skatol er begge arvelige komponenter, så avl for lavere nivåer av rånesmak i grisene er mulig og er en langsiktig løsning på rånesmaksproblematikken. Rånesmak er nå implementert i avlsmålet til norsk landsvin og duroc.

Grunnene til at dette ikke har blitt gjort tidligere, er usikkerhet rundt hvordan en seleksjon vil påvirke reproduksjonsegenskaper samt mangel på tilfredsstillende målemetoder.

Androstenon

Androstenon er et feromon som produseres i testikkel i samme biokjemiske reaksjonsvei som testosteron og østrogen. Androstenon fraktes med blod til spyttkjertlene der det fungerer som et duftstoff som bidrar til å aktivere stårefleksen hos purka. Det er dog et fettløselig steroid og for høy produksjon og/eller for dårlig nedbryting fører til at androstenon lagres i fettvev. For høye nivåer i fett gir rånesmak. Nivå av androstenon er sterkt påvirket av genetiske faktorer. 

Skatol

Skatol er et metabolsk produkt av aminosyren tryptofan som absorberes fra tarm og brytes ned i lever. Nivå av skatol er også påvirket av genetikk, men kan til en viss grad reguleres av miljømessige faktorer. Skatol er ett betydelig større problem hos råner enn hos purker fordi androstenon hemmer nedbryting av skatol slik at det lagres i fettvev.  

Innsamling av data

I prosjektet BoarPPM ble det tatt prøver av nedskjærte halvsøsken til avlsrånene, og androstenon og skatol på disse ble analysert ved hormonlaboratoriet på NMBU Adamstuen. Dette gir sikre målinger på rånesmak som kan brukes i beregning av arvegrader og korrelasjoner til andre egenskaper. 

Videre har det vært ett annet prosjekt, finansiert av Innovasjon Norge, der vi testet den sensoriske (lukt-test) metoden «Human Nose Score». Denne er betydelig mindre nøyaktig enn kjemiske analyser og er heller ikke objektiv, men den er billig og kjapp og har gitt verdifulle fenotyper til bruk i avlsarbeidet. 

Resultater

Både egne analyser og andre publiserte studier konkluderer med at det ikke er noen store negative genetiske korrelasjoner til andre egenskaper ved seleksjon for lavere rånesmak. Med fenotypene innsamlet i prosjektene som grunnlag, har rånesmak derfor blitt implementert i avlsmålene for landsvin og duroc. For øyeblikket tas det kjemiske målinger på et utvalg av slektninger til avlsrånene for å sikre oppdaterte fenotyper. Selv uten direkte registreringer på avlsrånene så forventer vi en reduksjon i nivået av rånesmak framover ved hjelp av genetisk seleksjon. 

Suksess i Nederland

I Nederland har Topigs Norsvin hatt stor suksess med avl for lavere rånesmak og har iløpet av de siste ti årene klart å redusere nivå av rånesmak med over 50 prosent i sine raser. 

Noe av årsaken til denne suksessen ligger i at de har brukt fettbiopsier fra avlsrånene for å sikre målinger til effektiv avl. Dette har imidlertid så langt ikke vært tillatt i Norge.