Search

Grisen er en viktig del av det grønne skiftet

Del dette innlegget:

Av: Kristine Hov Martinsen og Eli Gjerlaug-Enger, forskere i Norsvin SA

Pandemier og klimaendringene byr på store utfordringer for landbruket framover. Matproduksjonen må gjøres mer robust, slår FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) fast i sin siste rapport.

Norsk svinekjøtt har mindre CO2-utslipp enn alle andre typer kjøtt, inkludert flere typer plantebaserte kmøtterstattere. Ved bruk av mer norskprodusert fôr kan den norske grisen bli enda mer klimavennlig.

De siste 30 årene har jordbruket redusert sine klimagassutslipp med 6,4 %, og står i dag for 9,1 % av klimagassutslippene i Norge. Grisen står for beskjedne 0,1 % av de totale utslippene. Tar vi med fôrproduksjon og andre utslipp forbunnet med oppvarming og transport, må vi plusse på en halv prosent til. Det meste av utslippet er knyttet til fôrproduksjonen, mens 15 % er utslipp fra gjødsel og fordøyelsessystemet til grisen.

Grisen har allerede svært lave klimagassutslipp, men de kan reduseres ytterligere gjennom å bruke mer norskprodusert fôr og ved å redusere klimagasser fra gjødsla.

Fôrkostnader utgjør om lag 70 % av de variable kostnadene i svineproduksjonen. Det er årsaken til at Norsvin helt siden 1958 systematisk har arbeidet med å avle fram griser som er såkalt «fôreffektive». Det betyr at de vokser fortere og utnytter fôret bedre. Dette arbeidet har ikke bare ført til mindre klimagassutslipp, det har også gjort den norske grisen sunnere og mer fertil. Den norske grisepurka produserer flere grisunger og den norske grisen har økt overlevelse i alle stadier i livet, sammenlignet med griser i de fleste andre land. Men vi kan bli enda bedre.

Fra venstre: Kristine Hov Martinsen og Eli Gjerlaug- Enger.

Klimautslipp fra grisen selv

Det er to faktorer ved grisen som gir klimagassutslipp: Metan og lystgass. Metan oppstår fra grisens fordøyelsessystem og utgjør en minimal del av utslippene fra grisen. Den andre «synderen» er lystgass. Den oppstår når grisen ikke klarer å utnytte proteinet i kraftfôret, og som dermed skilles ut i gjødselen som nitrogen som igjen «blir til» lystgass når det kommer i kontakt med oksygen.

Poenget er at hvis vi kan få grisen til å utnytte proteinet bedre, så kan vi redusere nitrogenutskillelsen i gjødselen og dermed redusere klimagassutslippene fra norsk svineproduksjon. Norsvin og Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har satt i gang et større forskningsprosjekt der nettopp økt «proteineffektivitet» er målsettingen.

Mer norsk kraftfôr

Norskandelen i kraftfôr til gris er rundt 70 – 75 %, avhengig av fjorårets kornavling. Grisens kraftfôr består i hovedsak av norsk korn – bygg, havre og hvete – i tillegg til proteinrikt norsk fiskemel, samt noe importerte råvarer som soya og raps. Fettet i fôret er gjerne av norsk opprinnelse, mens vitaminer og mineraler ofte kommer fra importerte råvarer. Bransjen jobber aktivt med å bytte ut en større del av de importerte proteinråvarene med norskproduserte erter, åkerbønner og raps. Det pågår også flere forskningsprosjekter hvor forskere forsøker å bytte ut importerte proteinkilder i kraftfôret med nye norske proteinråvarer som for eksempel gjær dyrket av norske grantrær og sjøgress.

Det kan også brukes enda mer bygg i grisefôret. Norge er selvforsynt med bygg, som utgjør en stor andel av grisens kraftfôr. Det skyldes at bygg er godt egnet til å dyrke under norske forhold. På bakgrunn av nordmenns forbruksvaner er ikke bygg en veldig populær matvare i menneskekosten. Det betyr at grisen nyttiggjør seg av store mengder bygg som ikke ellers ville blitt brukt til menneskemat.

I tillegg er det nylig åpnet for at kjøttbeinmel fra kylling kan brukes til gris. På den måten vil vi i framtiden kunne øke norskandelen i kraftfôret til gris, ytterligere.

Størst utnyttelse fra slakt til matfat 

Ingen andre dyr kan måle seg med grisen når vi ser på utnyttelsesgraden. Når vi skal måle hvor mye fôr som må til for å oppnå vekten til et dyr som er klar for slakt, teller vi antall kilo fôr delt på kilo slakt. Det er det vi kaller «fôreffektivitet». Men ikke alt på et slakt kan spises, for eksempel bein. Sammenligner vi med mange andre dyr har grisen både høy slakteprosent, og vi klarer å bruke hele 87 % av slaktet til kjøttprodukter. Det er mye høyere enn for eksempel for kyllingen. Grisen blir til et stort spekter av kjøttprodukter, som for eksempel filet, bacon, pølser, leverpostei, ribbe, for å nevne noen. Til og med indre organer, som ikke er medberegnet i slaktet kommer mennesker til gode. Det er bærekraftig, og med like god eller bedre fôreffektivitet enn andre husdyr, har ingen andre dyr lavere klimagassutslipp per kilo kjøttprodukt.

Norsk «klimagris» til verden

I Norge har vi de friskeste grisene. Vi har blitt et nøkkelland for å drive avlsarbeid og oppbevare viktig genetisk materiale som verden etterspør. Det er vi stolte av. I Norsvin har vi en visjon om at alle norske griser skal være såkalte «SPF-griser» innen 2030, og vi er godt i gang med arbeidet. SPF betyr «spesifikk patogenfrihet» og innebærer at grisene kommer fra besetninger som er helt fri for sykdommer som nysesyke, svinedysenteri, smittsom grisehoste, smittsom lunge- og brysthinnebetennelse og skabb. I flere land har eksporten av genetisk materiale stoppet opp som følge av sykdomsutbrudd og frykt for smitte. Vi liker å kalle den norske SPF-grisen for «klimagrisen». Den er frisk, bruker mindre fôr og kan bidra til bærekraftig matproduksjon i en verden med knappe matressurser.

«Klimagrisen» gir bedre produksjonsresultater som igjen gir lavere klimagassutslipp per kilo kjøtt. Beregninger gjort på gårdsnivå viser at klimagassutslippene per kg kjøtt ble redusert med 13 % ved å legge om til SPF.

Grisens plass i det grønne skiftet

Med grisen får vi kuttet utslipp, gjenbrukt viktige ressurser og en bedre utnyttelse av jorda, samtidig som vi sikrer lokal matproduksjon for fremtiden.  Grisen vil derfor være en viktig del av det grønne skiftet.

Search
Search
Avl for redusert rånesmak

Androstenon og skatol er begge arvelige komponenter, så avl for lavere nivåer av rånesmak i grisene er mulig og er en langsiktig løsning på rånesmaksproblematikken. Rånesmak er nå implementert i avlsmålet til norsk landsvin og duroc.

Grunnene til at dette ikke har blitt gjort tidligere, er usikkerhet rundt hvordan en seleksjon vil påvirke reproduksjonsegenskaper samt mangel på tilfredsstillende målemetoder.

Androstenon

Androstenon er et feromon som produseres i testikkel i samme biokjemiske reaksjonsvei som testosteron og østrogen. Androstenon fraktes med blod til spyttkjertlene der det fungerer som et duftstoff som bidrar til å aktivere stårefleksen hos purka. Det er dog et fettløselig steroid og for høy produksjon og/eller for dårlig nedbryting fører til at androstenon lagres i fettvev. For høye nivåer i fett gir rånesmak. Nivå av androstenon er sterkt påvirket av genetiske faktorer. 

Skatol

Skatol er et metabolsk produkt av aminosyren tryptofan som absorberes fra tarm og brytes ned i lever. Nivå av skatol er også påvirket av genetikk, men kan til en viss grad reguleres av miljømessige faktorer. Skatol er ett betydelig større problem hos råner enn hos purker fordi androstenon hemmer nedbryting av skatol slik at det lagres i fettvev.  

Innsamling av data

I prosjektet BoarPPM ble det tatt prøver av nedskjærte halvsøsken til avlsrånene, og androstenon og skatol på disse ble analysert ved hormonlaboratoriet på NMBU Adamstuen. Dette gir sikre målinger på rånesmak som kan brukes i beregning av arvegrader og korrelasjoner til andre egenskaper. 

Videre har det vært ett annet prosjekt, finansiert av Innovasjon Norge, der vi testet den sensoriske (lukt-test) metoden «Human Nose Score». Denne er betydelig mindre nøyaktig enn kjemiske analyser og er heller ikke objektiv, men den er billig og kjapp og har gitt verdifulle fenotyper til bruk i avlsarbeidet. 

Resultater

Både egne analyser og andre publiserte studier konkluderer med at det ikke er noen store negative genetiske korrelasjoner til andre egenskaper ved seleksjon for lavere rånesmak. Med fenotypene innsamlet i prosjektene som grunnlag, har rånesmak derfor blitt implementert i avlsmålene for landsvin og duroc. For øyeblikket tas det kjemiske målinger på et utvalg av slektninger til avlsrånene for å sikre oppdaterte fenotyper. Selv uten direkte registreringer på avlsrånene så forventer vi en reduksjon i nivået av rånesmak framover ved hjelp av genetisk seleksjon. 

Suksess i Nederland

I Nederland har Topigs Norsvin hatt stor suksess med avl for lavere rånesmak og har iløpet av de siste ti årene klart å redusere nivå av rånesmak med over 50 prosent i sine raser. 

Noe av årsaken til denne suksessen ligger i at de har brukt fettbiopsier fra avlsrånene for å sikre målinger til effektiv avl. Dette har imidlertid så langt ikke vært tillatt i Norge.