Vesentlige svakheter i bærekraftsartikkel 

Norsvin mener bærekraftsartikkel nr. 2 for de nye nordiske kostholdsrådene (NNR) har flere vesentlige svakheter. Artikkelforfatterne har blant annet brukt klimagasstall for svinekjøtt som er fire ganger høyere enn det som gjelder for norsk svineproduksjon.
Del dette innlegget:

  

Eli Johanne Gjerlaug Enger er forsker med PhD i Norsvin. I denne artikkelen kommenterer hun bærekraftsartikkel nr. 2 for de nye nordiske kostholdsrådene (NNR), som Norsvin mener er så faglig svak, at det er helt nødvendig å si tydelig ifra.

Norsvin mener bærekraftsartikkel nr. 2 for de nye nordiske kostholdsrådene (NNR) har flere vesentlige svakheter. Artikkelforfatterne har blant annet brukt klimagasstall for svinekjøtt som er fire ganger høyere enn det som gjelder for norsk svineproduksjon.

Skrevet av: Eli Johanne Gjerlaug Enger,forsker (PhD) i Norsvin  

Helsedirektoratet er oppdragsgiver og skal på grunnlag av den informasjonen som samles inn, gi nye norske kostholdsråd. Nytt i denne prosessen er at bærekraft også skal vektlegges. Det burde i utgangspunktet være positivt.  

Det norske landbruket har mange kvaliteter relatert til god bærekraft og gode tradisjoner for å produsere mat i et sirkulært kretsløp. Selve definisjonen på bærekraft er at mat (eller andre varer og tjenester) skal kunne produseres i et evighetsperspektiv.  

Men mange av styrkene ved det norske (eller nordiske) landbruket er utelatt fra bærekraftsartikkelen. Artikkelen er ensidig negativ til alt husdyrhold, mens spesielt erter og bønner blir trukket frem som gode erstatninger for proteinrike matvarer. Det er ikke ett sted i artikkelen stilt spørsmål ved om erter, bønner og andre belgvekster kan dyrkes på de arealene der det i dag dyrkes husdyrfôr som gras og fôrkorn. Det at husdyr er gode ressursutnyttere for råvarer som det ikke er mulig eller ønskelig å spise, er ikke omtalt.  

“Det er ikke ett sted i artikkelen stilt spørsmål ved om erter, bønner og andre belgvekster kan dyrkes på de arealene der det i dag dyrkes husdyrfôr som gras og fôrkorn”.

For få forhold rundt bærekraft er vurdert. Forhold som er tatt med er beslag av landareal, klimagassutslipp, vannforbruk og forurensing av fosfor og nitrogen. Disse forholdene er forsøkt håndtert i en metode for planetens tålegrense, kalt «planetary boundaries». Metoden er viet stor oppmerksomhet, men den er ikke forklart og har heller ikke noen god vitenskapelig forankring.  

I artikkelen er det utelukkende brukt globale tall for alle produksjoner. Dersom den i stedet hadde brukt norske klimatall for gris, ville disse vist at svinekjøtt er en matvare med lavt klimaavtrykk. I Norge har vi verdens mest fôreffektive gris. Den spiser et klimavennlig fôr, og gjødsla blir godt utnyttet. Landarealet som svineproduksjonen legger beslag på er også feil i artikkelen. Vannforbruk er både feil og ikke relevant, da vann ikke er en knapphetsfaktor i Norge, og fordi fôrkorn jo uansett bare får vann fra naturlig nedbør.  

Artikkelen har en svært snever bruk av kilder. Særlig når det gjelder «Gjennomsnittlig miljøpåvirkning per kg matvare». Her er det gjennomgående kun brukt én kilde (Poore, J., & Nemecek, T., 2018). Denne litteraturen er basert på et globalt gjennomsnitt, men opererer likevel med doble verdier av tallene FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) bruker.  

Norsk og nordisk landbruk har for mange av disse parameterne bare halve nivået av FAO, og feilen som oppstår ved å bruke den litteraturen blir derfor svært stor. For eksempel kan vi i Norsvin, som kjenner norsk svineproduksjon godt, vise til at norsk gris er beregnet til å ha 3,3 kg CO2 ekvivalenter per kg kjøttprodukt, mens FAO og bærekraftsartikkelen bruker henholdsvis 6 og 12,3 kg CO2 ekvivalenter per kg kjøttprodukt som et globalt gjennomsnitt. Det er fire ganger for høyt for norsk landbruk! 

Norsvin kan vise til at norsk gris er beregnet til å ha 3,3 kg CO2 ekvivalenter per kg kjøttprodukt, mens FAO og bærekraftsartikkelen bruker henholdsvis 6 og 12,3 kg CO2 ekvivalenter per kg kjøttprodukt som et globalt gjennomsnitt. Det er fire ganger for høyt for norsk landbruk!” 

I flere nordiske land er selvforsyningsgraden høy for animalske produkter og lav for plantebaserte produkter, og dette er en naturlig tilpasning til et kjølig klima. I artikkelen blir det hevdet at det er bedre å spise mat som har lavt fotavtrykk i et bærekraftperspektiv, enn å utnytte nasjonale ressurser. Det er en svært snever definisjon av bærekraft, bare med klimagasser vektlagt. Norsvin har stilt spørsmål til artikkelforfatterne om ny kunnskap relatert til utslipp ved transport av ferske og vannrike matvarer er tatt med. Artikkelen er også skrevet helt uten å ta i betraktning utfordringer i matberedskap knyttet til krig eller pandemier, selv om vi står midt oppe i disse utfordringene. Fôrkorn er kanskje den aller viktigste kilden til matberedskap vi har i Norge, ved at det kan være menneskemat i krisetider. Dette er ikke hensyntatt. Matsikkerhet nevnes ikke med ett ord. Ei heller at det internasjonale matmarkedet er mer turbulent.  

I Norge finnes det antagelig ikke én bonde som ikke ønsker husdyrgjødsel på sine åkere. Samtlige gårdbrukere vet at husdyrgjødsel gir matjorda bedre egenskaper for matproduksjon, nettopp fordi denne jorda har høyere humusinnhold. Dette er en av de beste måtene å binde karbon i jord på under nordiske forhold, og det er åpenbart et godt klimatiltak. Mange steder i verden er husdyrgjødsla kun en kilde til forurensning, men i Norge er vi sikret en god håndtering av husdyrgjødsel som en følge av støtteordninger, regelverk og relativt små landbruksenheter. Ikke et sted er husdyrgjødsel omtalt som kilde til karbonlagring, plantenæring eller økt matjordkvalitet i bærekraftsartikkelen.  

De tre siste bærekraftsartiklene er nettopp lagt ut på høring, men Norsvin mener at forfatterne har begynt i feil ende. Det ville være bedre å begynne med kunnskap om norsk og nordisk landbruk, for deretter å gi råd om et bærekraftig kosthold basert på dette.  

Vi regner med at det kommer et massivt motsvar fra ulike aktører som jobber med matproduksjon og matsikkerhet, og vi håper at Helsedirektoratet tar seg tid til å lytte til dette. Det trengs dialog, og prosessen trenger mer kompetanse (både innen jordbruk, havbruk og husdyrproduksjon), bredere utplukk av litteratur, bedre vitenskapelig metode, bedre forankring i nasjonale forhold og en bredere vurdering av bærekraft.  

Poore, J., & Nemecek, T. (2018). Reducing food’s environmental impacts through producers and consumers. Science, 360(6392), 987-992 

Se også: Klima og bærekraft (Norsvin)

Norsvins film om grisen og klima:

Avl for redusert rånesmak

Androstenon og skatol er begge arvelige komponenter, så avl for lavere nivåer av rånesmak i grisene er mulig og er en langsiktig løsning på rånesmaksproblematikken. Rånesmak er nå implementert i avlsmålet til norsk landsvin og duroc.

Grunnene til at dette ikke har blitt gjort tidligere, er usikkerhet rundt hvordan en seleksjon vil påvirke reproduksjonsegenskaper samt mangel på tilfredsstillende målemetoder.

Androstenon

Androstenon er et feromon som produseres i testikkel i samme biokjemiske reaksjonsvei som testosteron og østrogen. Androstenon fraktes med blod til spyttkjertlene der det fungerer som et duftstoff som bidrar til å aktivere stårefleksen hos purka. Det er dog et fettløselig steroid og for høy produksjon og/eller for dårlig nedbryting fører til at androstenon lagres i fettvev. For høye nivåer i fett gir rånesmak. Nivå av androstenon er sterkt påvirket av genetiske faktorer. 

Skatol

Skatol er et metabolsk produkt av aminosyren tryptofan som absorberes fra tarm og brytes ned i lever. Nivå av skatol er også påvirket av genetikk, men kan til en viss grad reguleres av miljømessige faktorer. Skatol er ett betydelig større problem hos råner enn hos purker fordi androstenon hemmer nedbryting av skatol slik at det lagres i fettvev.  

Innsamling av data

I prosjektet BoarPPM ble det tatt prøver av nedskjærte halvsøsken til avlsrånene, og androstenon og skatol på disse ble analysert ved hormonlaboratoriet på NMBU Adamstuen. Dette gir sikre målinger på rånesmak som kan brukes i beregning av arvegrader og korrelasjoner til andre egenskaper. 

Videre har det vært ett annet prosjekt, finansiert av Innovasjon Norge, der vi testet den sensoriske (lukt-test) metoden «Human Nose Score». Denne er betydelig mindre nøyaktig enn kjemiske analyser og er heller ikke objektiv, men den er billig og kjapp og har gitt verdifulle fenotyper til bruk i avlsarbeidet. 

Resultater

Både egne analyser og andre publiserte studier konkluderer med at det ikke er noen store negative genetiske korrelasjoner til andre egenskaper ved seleksjon for lavere rånesmak. Med fenotypene innsamlet i prosjektene som grunnlag, har rånesmak derfor blitt implementert i avlsmålene for landsvin og duroc. For øyeblikket tas det kjemiske målinger på et utvalg av slektninger til avlsrånene for å sikre oppdaterte fenotyper. Selv uten direkte registreringer på avlsrånene så forventer vi en reduksjon i nivået av rånesmak framover ved hjelp av genetisk seleksjon. 

Suksess i Nederland

I Nederland har Topigs Norsvin hatt stor suksess med avl for lavere rånesmak og har iløpet av de siste ti årene klart å redusere nivå av rånesmak med over 50 prosent i sine raser. 

Noe av årsaken til denne suksessen ligger i at de har brukt fettbiopsier fra avlsrånene for å sikre målinger til effektiv avl. Dette har imidlertid så langt ikke vært tillatt i Norge.